IN G E N K O M M E N T A R E R
NOEN INNLEGG I MEDIA ER SÅ UINTELLIGENTE, NAIVE OG FORDUMMENDE AT DE IKKE FORTJENER NOEN KOMMENTARER. DE ER I HOVEDSAK SELVFORKLARENDE I SIN GRENSELØSE DUMSKAP. HER ER NOEN AV DEM:
*************************************************************************************************************************
Ansvarlig for denne siden er: Oddjørn Jonstad: odojo@online.no
*************************************************************************************************************************
Polititurban er ikke farlig
Av Elisabeth Løland Leder for KRFU (13. februar 2012)
Sikher og muslimer som søker jobb i politiet må vurderes ut fra hvor dyktige politifolk de er, ikke hva de har på hodet.
Vi kan ikke ha det sånn at enkelte nektes å søke på jobb som politi fordi de har en religiøs overbevisning som hindrer dem i gå uten hodeplagg. Hvis deler av befolkningen vil ha mindre tillit til en politibetjent med turban eller hijab må vi bygge opp den tilliten, og ikke la oss diktere til å gjemme unna religiøs tilhørighet basert på frykt for at fordommer finnes i samfunnet.
Det er myte at vi alltid har lignet på hverandre i Norge, og at forskjelligheten oppsto med innvandringen. Det nye er at det som skiller oss fra naboen i dag er mer uvant og mer synlig enn det som skilte våre besteforeldre fra sine naboer for femti år siden. Det finnes to måter å løse det på. Vi kan lære oss å leve med hverandres forskjellighet, eller vi kan lage regler for å unngå at forskjelligheten synes.
Den siste løsningen vil være en svært dårlig strategi, men har dessverre en del tilhengere. For eksempel da en stortingsrepresentant fra FrP for en stund siden mente at i skolen måtte ”det kulturelle og religiøse legges igjen hjemme”. Mange har hevdet at religionen hører til i det private rom, og ikke bør han noen plass der hvor vi omgås hverandre. Den holdningen bygger på en forventing om at vi alle kan gå ut av stuedøra som nøytrale mennesker, totalt upåvirket av vår kultur og religion. Jeg deler ikke et slikt menneskesyn. Jeg mener at vi er hele mennesker og vårt livssyn og vår religion er en del av oss. Å forsøke å tvinge mennesker til å holde sin religion og kultur ute av det offentlige rom, bryter ikke bare med religionsfriheten, den skaper også et trykk som før eller senere vil eksplodere. I tillegg hindrer vi samfunnet i å ta del i det potensial som ligger i trosbasert virksomhet.
Trosfriheten har grenser på samme måte som alle andre friheter. Kjønnslemlestelse er ikke lov og må aldri bli lov i Norge, samme hvor mye den begrunnes med religion. Både lærere og politiansatte må kunne utføre jobben sin på en god måte. Politiansatte må kunne løpe fort, og lærer må kunne se ansiktet på elevene sine. Derfor er niqab ikke aktuelt for politiuniformen, og det er et naturlig krav når elever i Oslo-skolen må vise ansiktet for læreren. Men vi kan ikke be hverandre om å skjule vår forskjellighet med den begrunnelse at vi vil beskytte nøytraliteten eller hindre frykt. Kampen for nøytralismen er et dårlig spor, den lar det være opp til majoriteten å definere hva som er nøytralt nok. Frykt er heller ikke noe godt argument: dersom en turban vekker frykt i mennesker er det frykten som er problemet, ikke turbanen.
Utfordringene må møtes med totalt motsatt innstilling: istedenfor å presse religion inn i et hjørne må vi respektere og sette pris på mangfold. Istedenfor å tro at alt som kan vitne om ulikheter må gjemmes igjen hjemme, må vi lære å møte hverandre med respekt. For å få til det må vi tørre å slippe til forskjelligheten også der det er uvant. Vi må tørre å se en humanetisk begravelse, et jødisk bryllup og en muslimsk gravferd. Vi må akseptere at sykepleieren som steller våre gamle foreldre bruker hijab, og at medeleven til datteren vår tilhører Jehovas vitner og ikke vil feire bursdagen sin, og at etterforskeren som sperrer av nabohuset etter villainnbrudd bærer hijab. Vi må akseptere at noen organisasjoner setter krav til sine ledere som vi ikke selv ville satt, og at noen foreldre ønsker å sende barna sine på en skole som eies av et trossamfunn. Og at politimannen som tar imot passøknaden din før sommerferien bærer polititurban. Derfor støtter jeg sikhene som utfordrer justisdepartementet til å la dem søke politihøyskolen selv om de ønsker å beholde turbanen.
*************************************************************************************************************************
Regjeringens diktatoriske returavtale
Av Randi Solbergnes, Amnesty International (08. februar 2012)
Hva er du er så redd for, Stoltenberg? Hvorfor tør du ikke konfronteres med spørsmål om Etiopia og returavtalen?
Kontakter deg pr åpent brev ettersom sekretæren alltid sier "du er ikke på kontoret" når jeg gjerne vil snakke med deg om private ting og om returavtalen med Etiopia. Ble sist lovet helt sikkert at de ville sende e-post for avtale, men atter en gang viste det seg å være tomme løfter.
Hva er du er så redd for, Stoltenberg? Hvorfor tør du ikke konfronteres med spørsmål om Etiopia og returavtalen?
Redd for å få spørsmål om hvor mye Norge har betalt Meles Zenawi for en tvilsom returavtale? En returavtale i bytte med menneskeliv? En returavtale som ikke engang garanterer et trygt liv for de som returnerer? Det er ikke nevnt i avtalen. Trygghet er en menneskerett. Sende dem til ny forfølgelse er mot menneskerettighetene og er overhodet ikke akseptabelt.
Du og andre ledende politikere er jo så stolte og glade nå når Norge endelig skal bli kvitt etiopierne og barna deres. Du, Støre og Faremo feirer nok stort. Lønseth går ut og skryter og stråler over signert returavtale. Hurra for retur til forfølgelse, fengsling, dom under antiterrorismeloven for "terrorisme" med fengselsstraffer opp til 25 år eller livstid med umenneskelig tortur. Dette er det som med stor sannsynlighet venter etiopierne ved retur - kun for å være i politisk aktivt arbeid i Etiopia og Norge for et demokratisk Etiopia. Det mest skremmende er at dette vet du så alt for godt, Stoltenberg. Hvordan kan du? Når du gjør dette, er du ikke et medmenneske for mennesker som trenger en god leder som tenker humanitet, menneskeverd og forståelse for mennesker som nå er i den største frykt og fare for tvangsretur til et av verdens verste diktaturer. De vet hva som venter dem der. Mange har barn som de er meget bekymret for hvis de selv skulle bli arrestert, de tenker å forlate barna i Norge. Nå er tiden inne for empati - skjønner du den smerten og frykten etiopierne må leve med? Hva tror du de må leve med etter retur? Hva ville du selv ha gjort?
Er dette det demokratiske Norge jeg vokste opp i? Er dette landet fortsatt i demokratisk utvikling? Ved å nevne ordet demokrati så føler jeg meg veldig opprørt, fryktelig skuffet og syk av skam. Dette Norge føler jeg meg ikke hjemme i, dette landet har i de senere år utviklet en inhuman, umenneskelig og uverdig asylpolitikk som ikke gir beskyttelse til de som trenger det. Dette vet du også, men det er så mye enklere å sende dem ut. Ikke sant?
Dere går ut, frekt og freidig, og forkynner at dere ikke bryr dere om FN's advarsler og at dere ikke trenger å følge det de sier. Maken til ansvarsfraskrivelse og arroganse! FN sier klart i fra at den politiske situasjonen i Etiopia er meget farlig og ustabil for politisk aktive personer og at ingen bør sendes tilbake dit. Igjen trosser Norge advarsler fra FN. Den norske regjering "vet selvfølgelig best selv" og kjører sitt eget egosentriske løp uten å bry seg om konsekvensene.
Hva med bekymringsmeldingen UDI-direktøren kom ut med i går? Hva med alle de andre bekymringsmeldingene som strømmer inn nå, advarslene, protestene fra innland og utland? Hva med alle ropene om hjelp og bønner om humanitet?
Norge har blitt dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Norge har fått en høyesterettsdom som viser at landet bryter menneskerettigheter. Det begynner å hope seg opp med menneskerettighetsbrudd her i landet nå, det er et godt bevis på at Norge er på tur til å bli totalitært. Hvor mye dypere har du som Statsminister tenkt å la dette landet synke?
Norge som har vært øverst på listen over land som er gode på menneskerettigheter, er nå dessverre på god tur nedover lista til å bli en versting. Det greier du og regjeringen å sørge for med en returavtale til Etiopia, som alle - bortsett fra deg selv og den norske regjering – forstår er et vanvittig og risikofylt eksperiment. Det er også et svik for demokratiet.
En avtale med diktatoren Meles Zenawi er et stort sjansespill og du har et stort ansvar på deg, Stoltenberg. Hva gjør du når det kommer rapporter om fengslede og forsvunne personer etter endt tvangsretur? Er det ikke ditt og regjeringens ansvar da heller – at Norge ikke ga dem beskyttelsen de kom hit for? Er dette din måte å vise kjærlighet, åpenhet og "mer demokrati"
på?
*************************************************************************************************************************
Hatet er iblant oss
Av Snorre Valen (stortingsrep. SV) (25.11.2011)
Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle
Per Sandbergs uttalelser i Stortinget den 23. november illustrerer bedre enn noe annet det mange har prøvd å påpeke i det siste: Vi har ansvar for våre ytringer.
Derfor er Siv Jensen langt over streken når hun anklager sine motstandere for å ville «kneble ytringsfriheten». Tvert imot bruker vi vår ytringsfrihet for å stå opp mot stigmatisering, og påpeke hvordan ens ord kan leve sitt eget liv.
Frps korstog
I vår uttalte Christian Tybring-Gjedde fra Stortingets talerstol at «Vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa, og da bør faktisk noen våkne opp før det er for sent».
Per Willy Amundsen fulgte opp med å si at «det handler om å stå for våre verdier, stå opp for vår kultur, vår sivilisasjon. Det handler om å gjøre noe med den omfattende og massive folkevandringen som Europa står overfor».
Omtrent på samme tid skrev Amundsen på Facebook: «Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge [...] Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig».
Jeg tenkte at Amundsens korstog-sprell var nok til å skape store bølger. Men innen da var vi alle blitt immune. Vi hadde vendt oss til det.
Gjenklang i folket
Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle.
Mange har reagert de siste månedene på det de opplever som forsøk på å dele ut skyld for terroren 22. juli. Det gjør det nødvendig for meg å nevne følgende selvfølgelighet: Bare terroristen har ansvar for terroren. Men alle vi andre har ansvaret for samfunnet vi skaper. Terroristens handlinger sprang ut av et verdenssyn der vår eksistens står i fare om vi lar muslimene ta over landet. Det er ikke ideer han fant på selv. Det er ideer som har fått etablere seg i Norge, og med gjenklang hos menig mann.
Kokkvold
«Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord», skrev Per Edgar Kokkvold for ti år siden.
Det glemte han kanskje da han i 2009 uttalte at «Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå».
Bakgrunnen var en sak der to amerikansk-pakistanske (ikke arabiske) islamister (ikke fascister) ble pågrepet for terrorplanlegging. Også her ligger antydningen om en nærmest eksistensiell konflikt. For hva legger han i «måter vi ikke har turt til nå»? Hva legger du i det?
På et tidspunkt sporet debatten vår av.
Knut Olav Åmås
Den respekterte Knut Olav Åmås i Aftenposten kritiserte «dyrkingen av multikulturalisme i politikken». Så anbefalte han den paranoide rasistlitteraturen til Bruce Bawer, mannen med boktitler som «Surrender: Appeasing islam, Sacrificing Freedom» og «While Europe Slept: How Radical islam is Destroying the West from Within».
Ekstremisme må bekjempes, enten den er islamistisk eller antiislamsk. Hva annet enn ekstremisme kan man kalle ideer som at vår egen regjering er «kultursvikere» (Tybring-Gjedde) og «quislinger» (FrPs Kent Andersen), eller at Europa bør massedeportere muslimer (Bawer)?
Vi må klare å ha en debatt om disse ytringene og disse skriveriene uten at en anklages for å være mot ytringsfrihet. Det blir for dumt.
Jeg tror tvert imot de siste års debatt om ytringsfrihet brakte oss til et punkt der vi glemte ytringenes verdi: At de er meningsbærende. Mange har forsvart og omfavnet hatefulle ytringer fordi de er ytringer, og bare derfor. Mange glemmer at ytringsfriheten er til nettopp fordi ytringer påvirker, og former, og skaper. Folk som syter over såkalt knebling har ikke forstått dette. De tror ytringsfriheten er privilegiet å kunne si hva de vil, uten hard og saklig motstand.
Hvorfor ytre seg?
Nå, etter 22. juli, sier Åmås at «ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det». Jaha. Hvis du faktisk mener at ytringer ikke kan påvirke virkeligheten, hvorfor ytrer du deg da? Vi har ansvar for våre ord - og våre ord fanges opp av andre. Erkjenner vi ikke det, blir debatten både meningsløs og vektløs.
Gjør vi samme form for bortforklaringer når terrorister i andre land dreper for en politisk idé? Gjør vi da det samme skillet mellom de som skaper hatet, de som formulerer hatet, og de som utøver vold? Nei, og vi kan ikke tillate oss å gjøre det.
Et godt første skritt er å kreve av våre ledende samfunnsdebattanter at de ikke ukritisk videreformidler og låner en talerstol til ekstremistisk tankegods. Å tro at trollet sprekker i solen sånn helt av seg selv er himmelropende naivt. Det er på ingen måte en tilstrekkelig unnskyldning for å videreformidle tanker som er uforenlig med demokratiet vårt.
Ikke født terrorist
Jeg tror ikke Anders Behring Breivik ble født terrorist. Jeg tror han identifiserte seg med et verdensbilde som mange flere enn ham hadde skapt. I kommentarfeltet på Dagbladet.no er Espen Barth Eide en landssviker. Erkjennelsen av at forskjellige kulturer faktisk kan sameksistere i et demokratisk samfunn blir foraktelig omtalt som multikulturalisme.
Muslimer er samfunnsfiende nr. 1 i VG Debatt på internett. Jeg kjenner det i magen når jeg får vite at NRK, Dagsavisen og SV-kontoret var terrormål. Jeg kjenner det i hjertet når jeg husker de hundrevis av mennesker som reagerte i triumf på Facebook og debattsider da bomben smalt i Regjeringskvartalet: Nå lærte de vel, landssvikerne. De kan takke seg selv!
Aldri har jeg funnet det mer meningsfylt å drive med politikk.
Det er et hat ute blant oss vi må finne ut av og forstå. Og klare å stoppe. Da må vi ikke la debatten om 22. juli bli debatten om materiell terrorberedskap alene.
Eller la viktig debatt om utfordringene ved integrering spore av i konspirasjonsteorier og vås.
Vårt beste skjold mot terror er et samfunn der rasisme og hat gjøres irrelevant.
Da må vi tørre å bekjempe ideologiene som skaper hatet. 22. juli var ingen tilfeldig naturkatastrofe.
*************************************************************************************************************************
O’ hellige jul som det stormer i vannglass!
Av Tarjai Helland 14. desember 2011
Du kødder ikke med nisselua til Ola Nordmann!
Det fikk noen stakkars lærere ved Øren skole smertelig erfare da de samlet elevene i klassen til det som sannsynligvis var en flott juleavslutning med forventningsfulle, stolte barn som framførte sanger de hadde brukt i løpet av året for foreldrene sine. Fordi lærerne og elevene hadde blitt enige om at dette skulle være en «vintermarkering» i stedet for for eksempel en «nissefest» har et samstemt medienorge kastet seg over skolen og fremstilt dem som om de ønsker å fjerne Selve Julen. Det jevnt over elendige journalistiske håndverket har støttet seg på unison fordømmelse fra et politisk spekter som representerer alle regnbuens farger (ispedd en anelse brunt). Videre har vi fått presentert juleromantikere fra Human Etisk Forbund så vel som framtredende muslimer som kappes i å forherlige de kristne, og mindre kristne, delene av norsk julefeiring.
Mens mediene elegant overser uttalelsen fra en av foreldrene i klassen som synes «avslutningen var fin» (referert i den opprinnelige artikkelen i Drammens Tidende), gis uttalelsen til en annen forelder i klassen om at skolen «fjerner de gode gamle juletradisjonene» ubestridt definisjonsmakt og saken utvikler seg til det rene hysteri der NRK, Aftenposten, Drammens Tidene, Nettavisen og mange flere overgår hverandre i ukritisk journalistikk, og politikere kappes i å framstille dette mest mulig håpløst.
Ordføreren i Drammen, Tore Opdal Hansen (H), rir den populistiske bølgen og spenner beinkrok på skolen i egen kommune ved å stille opp i nisselue i bystyret. Tidligere drammensordfører, nå stortingsrepresentant for Ap, Lise Christoffersen går hakket lenger i sin harselering når hun siteres med ««Mot dårskap kjemper selv gudene forgjeves». Denne saken er et typisk eksempel på ren dårskap». Frps Lavrans Kierulf har også dratt nisselua godt nedover øyne og ører i bystyresalen og slår politisk mynt på å spille forskrekket og indignert og stille ordføreren spørsmål om dette er «et feilskjær eller skal det bli gjeldende i drammensskolen?».
En annen drammenser og stortingsrepresentant fra Ap, Torgeir Michaelsen, definerer hendelsen som «fullstendig vanvittig» og startet endatil gårsdagen med å twitre om saken med kommentaren «God morgen. Vil dere se en fullstendig misforstått måte å bidra til det flerkulturelle Norge, kan dere titte på denne». Jeg vedder pensjonsordningen hans på at han ikke hadde sjekket saken ett eneste annet sted enn artikkelen på Drammens Tidenes nettsider og sannsynligvis visste like lite som meg om hva som egentlig ligger bak denne avgjørelsen.
Og endelig er jeg ved sakens kjerne – for min del. For hva er det som ligger bak avgjørelsen om å markere avslutningen som en vinterfest? Det er det ingen som har gitt (eller søkt?) svar på. Mange er de som har påstått at dette er gjort for å ta hensyn til muslimene. Akkurat dette har rektor ved Øren skole understreket at det ikke er, men det islamofobe Norge lar da ikke en slik anledning gå fra seg bare fordi det bygger på faktiske feil. Til det er anledningen til å spre litt fremmedfrykt og islam-fordommer for god!
Drammens Tidenes samfunnsredaktør, Odd Myklebust, er av de få som har sagt noe klokt om denne saken, og han hevder: «Det skumle er hvem som får skylden for at det er slik. I går fyltes debattfeltet på dt.no og adressen debattdt.no med påstander om at skolens reaksjon skyldes hensynet til muslimer. For noe sprøyt! Jeg kjenner ikke en eneste muslim som ikke vil at nordmenn skal feire jul». Men jeg er ikke like imponert over Myklebust sin fortsettelse: «Her er det helt andre interesser som ligger bak, sannsynligvis de såkalte livssynsnøytrale kreftene, som fornekter alle typer religioner, og som derfor ønsker å avkle julen innhold».
Hvis du vet dette, Odd, så får du oppgi en kilde. Hvis dette derimot bare er noe du antar, så er det vel ikke noe bedre å gjøre syndebukk av «livssynsnøytrale krefter» enn av muslimer? (og i parentes bemerket: jeg er vel en typisk representant for en slik «livssynsnøytral kraft», skulle jeg tro, men jeg har ingenting imot nisseluer eller juleavslutninger!).
Så hvis det ikke er muslimene sin skyld, og det heller ikke er «de livssynsnøytrale» sin skyld, hvem er det vi skal ta da? Ikke vet jeg. Og det vet tydeligvis ingen andre heller. For det har ikke blitt sagt fra Øren skole, og det velger jeg å tolke som en god ting. Et uttrykk for skolefaglig profesjonalitet. For her ligger det kanskje helt individuelle hensyn til grunn som det ville være feil om lærere, ledelse eller foreldre ved skolen la fram offentlig. Det vi vet, er nemlig at dette ikke er en generell politikk fra skolens side – en av foreldrene som uttalte seg i mediene sa jo selv at hun skulle i nissefest i en 2.-klasse ved skolen.
Så kanskje er dette et grep ansvarsfulle, omsorgsfulle, profesjonelle og velmenende lærere har tatt for å kunne inkludere absolutt alle i klassen i en juleavslutning? Vi som har vært noen år i skolen, og som er opptatt av fellesskap, vet nemlig at man skal ikke miste flere enn én før fellesskapet taper. Man kan ikke være inkluderende ved å ta hensyn til nesten alle. Og hva vet vi – kanskje var det en elev i den nevnte klassen som bare hadde anledning til å delta på markeringen dersom det ble en «vintermarkering» uten nisseluer, i stedet for en «julefest». Her vil jeg understreke at jeg, som alle andre som har følt anledning til å mene mye om avgjørelsen lærere og elever i fellesskap tok, ikke vet noe om bakgrunnen for valget som ble gjort. Men jeg tilbyr en annen mulig forklaring.
Og hvis det skulle være slik at det var dette som skulle til for å få med alle elvene i klassen, synes jeg lærene ved Øren skole skal ha ros for sitt arbeid! Jeg synes i så fall de også skal ha ros for at de tar støyten fra et samlet harselerende og tankefattig Norge og på den måten beskytter og tar vare på barna som er elever ved skolen.
Og dersom det ikke var hensynet til en, eller flere, enkeltelev(er), men noe helt annet som lå bak, vil jeg si: Men kjære vene, kan det være så farlig? Det skal da vel i himmelens navn mer enn en «vintermarkering» uten nisseluer til for å fjerne jula fra norske skoler og klasserom! Det stormer som kjent sjelden så kraftig som i et vannglass.
Det er jammen ikke enkelt å gjøre noe godt i det enfoldige Norge. Men takk til lærerne ved Øren skole som prøver!
*************************************************************************************************************************
Det Fjordman teier om
Forventar Jensen at å fysisk fjerne islam skal gå fredeleg for seg?
Av Øystein Hetland (24. november 2011)
Peder Jensen prøver seg 18. november 2011 med eit svar til meg og fleire andre. Han seier at han står ved påstanden: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som et moderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.»
Med andre ord meiner Jensen at verdas i dag rundt 1,5 milliardar muslimar, tilhengarar av ein nær 1400 år gammal religion, representerer ei fullstendig monolittisk og valdeleg tankeretning.
Ei meir radikal fråkjenning av ei så stor menneskegruppe si evne til uavhengig tenking og fredelege intensjonar har eg knappast sett. Men det passar godt inn med andre ting Jensen har sagt, der han systematisk fråskriv muslimar gode eigenskapar, og portretterer dei som stereotype, vonde skapningar.
Han kom til dømes etter kvart til følgjande konklusjon om muslimar: «Eg har samanlikna islam med filmen «The Matrix», der folk blir gjort til slavar gjennom å leva i ei kunstig verd, laga for å halde dei i trelldom. I filmen er alle som ikkje er fullstendig avkopla frå denne kunstige verda ein potensiell agent for systemet. Eg har kome til konklusjonen at dette òg er den mest fornuftige måten å sjå på muslimar.»
Han samanliknar òg vår verd med fantasiverda i «Ringenes herre», og muslimar med dei avskyelege orkane: «I det reelle Vesten ... ville me invitert millionar av orkar til å bu i storbyane våre og lært barna våre om orkane sin rike kultur.» Ja, Jensen ser ut til å elske slike fiksjonskampar der ein kan forholde seg til enkle fiendebilete: «Kvifor likar så mange «Ringenes herre»? Eg mistenkjer at ein grunn er den forfriskande tanken om å verna sin sivilisasjon og sitt land mot vondskapen.»
Men endå meir avslørande enn det Jensen svarar på i innlegget sitt, er kva han ikkje seier noko om. Korleis tenkjer Jensen at han kan sameina det han sa etter 22. juli, nemleg at «jeg har heller aldri tatt til orde for vold i mine tekster», med ønsket om å «fysisk fjerne islam og muslimar frå Europa»?
Forventar Jensen at alt dette skal gå fredeleg for seg? Kva inneber det, Jensen, når du seier at «me treng å forstå at demokrati er eit verkty for å oppnå eit spesifikt mål, ikkje eit mål i seg sjølv?» Kva inneber det når du ser deg budd til å sjå på lovene som illegitime og å «gjera det som trengst for å verna om eigen tryggleik og sikra nasjonal overleving?»
Eg vonar at Jensen vil svare på desse spørsmåla. Elles får ein vel berre konkludere med at han ikkje sjølv lever opp til idealet sitt om å «si sannheten, selv når denne er ubehagelig.»
*************************************************************************************************************************
Regler overordna sunt vett?
Av Tony Burner (2. november 2011)
Det kan ikke være slik at man skal følge lover og regler på tvers av hva alt annet skulle tilsi. Senest i dag kom nyheten om at Breivik ikke kan dømmes til 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen grunnet utdatert datasystem.
"Det regelstyrte samfunn" heter kronikken til professorene Strømmen og Syvertsen. De påstår med rette at det råder et regelhysteri i dagens samfunn, og avslutter kronikken med å si at "regelhysteriet vi ser blant mange politikere og byråkrater blir altfor ofte en tvangstrøye som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet."
Dette hysteriet gjelder alle området i samfunnet, ikke bare i departementene og direktoratene. Paragrafene rår. Hvis du argumenterer for noe og henviser til en paragraf, så har du ditt på det rette. Det hjelper nesten ikke hva andre måtte mene. Nesten ikke hva det generelle menneskevettet måtte tilsi heller.
Denne utviklinga har ført til et større behov for byråkrater, i den negative betydninga "ineffektive administratorer". Det kryr av dem. Vi har selvsagt behov for administrasjon i enhver organisasjon, men når den overstiger 50 % av den totale arbeidskraften i en bedrift, så bør det blinke noen varsellys. En annen konsekvens av den voldsomme økninga i regelverk er at den vanlige mannen på gata enten ikke ønsker å prioritere å lese alle ordene eller ikke forstår så veldig mye av dem. For selv om du ikke er paranoid, vil du noen ganger føle at de som står bak reglene og lovene med vilje har skrevet dem så kronglete som mulig slik at du forstår minst mulig.
Da jeg leste denne artikkelen i dag lurte jeg på om det ikke var 1. april. Riktignok er overskriften at "datakaos" forhindrer Norges verste massemorder å bli dømt til Norges strengeste straff, nemlig 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen. Men leser du videre ser du at dette ikke primært skyldes data, men ineffektiv administrasjon. Etter planen skulle loven tre i kraft ett til to år etter vedtak i Stortinget i 2009. Dette har ikke skjedd fordi IKT-systemene til Politiet ikke har blitt skifta ut! Allerede i 2006 ble Storberget varsla, men han skal ikke ha prioritert dette.
For det første kan man si at det er helt uakseptabelt at noe så viktig i Politiet ikke har blitt prioritert over så lang tid. Men viktigere enn det, og det er det som gjør saken så hårreisende, er hvordan konsekvensen av ineffektiv administrasjon i dette tilfellet bare skal aksepteres nettopp fordi "lovene og reglene" sier det?
Det er ingen tvil om at terrorparagrafen ble vedtatt i 2009. Det er heller ingen tvil om at Breivik står bak Norges verste terrorhandling. Har myndighetene holdt oss for narr når det hele tida er blitt påstått at han blir dømt etter terrorparagrafen? Og hvis "datakaoset" hindrer noe slikt, kan det tenkes at sunt vett i dette særdeles viktige tilfellet bør ha forrang, eller skal dette bli det ultimate beviset på ineffektiv administrasjon?
*************************************************************************************************************************
Du skal ikke føle deg trygg
I et åpent og demokratisk samfunn må alle ta ansvar for å imøtegå hetsende ytringer. Lovverket kan ikke gjøre hele jobben alene.
Av Elisabeth Lier Haugseth (20. oktober 2011)
I et åpent og demokratisk samfunn må alle ta ansvar for å imøtegå hetsende ytringer. Lovverket kan ikke gjøre hele jobben alene.
Det er påfallende hvor stor bekymringen er for ytringsfrihetens kår i Norge. Samtidig har vi aldri hatt flere kanaler tilgjengelige for å fremme egne meninger – Twitter, Facebook, blogger, nettaviser og kommentarstrenger – det er ikke grenser for når og hvor hvem som helst kan gi uttrykk for hva som helst. Bekymringene for hvordan ytringene rammer, synes derimot å være nærmest fraværende. Jeg vil hevde at utfordringene i Norge i dag ikke er at ytringsfrihetens rammer trues, men heller at de mest ekstreme ytringene får bli stående uimotsagt.
Etter 22. juli var oppfordringen til oss alle at vi skulle møte terroren med mer åpenhet, og mer demokrati. En periode syntes det som debattklimaet var på vei til å bli mer balansert, og mindre hatefullt. Slik skulle det likevel ikke gå. Aftenpostens oppslag 9. oktober, «Rosetoget er gått» viser dessverre at ukvemsord, trusler og særdeles ufine utfall mot enkelte debattanter er mer det normale enn unntaket. Vi kan bare gjette hva det gjør med unge mennesker med innvandrerbakgrunn å lese SMS-er, e-postmeldinger, eller motta telefoner fra ukjente, som «du er aldri trygg», «vi hater deg», og «dra tilbake» – ikke én gang, men stadig vekk. Det er en hverdag mange må leve i. Henvendelser til Likestillings- og diskrimineringsombudet bekrefter dette.
Er det mulig å sikre et effektivt vern mot hatefulle ytringer samtidig som man verner om ytringsfriheten? At ytringsfrihet er en fundamental menneskerettighet som skal holdes høyt, er det lett å være enig i. Tildelingen av Raftoprisen i år tydeliggjør hvor vanskelige kår ytringsfriheten har i enkelte land. Organisasjonen Sexual Minorities in Uganda mottar prisen 6. november for sitt arbeid for å sikre gjennomføring av menneskerettigheter for alle, og for å fjerne diskriminering på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet i Uganda. Folk som tar til orde for rettigheter for denne gruppen, lever i frykt for livene sine.
Det er neppe noen som er uenige i at slike angrep på ytringsfriheten er helt uholdbare. Jeg vil likevel understreke at ytringsfriheten ikke gjelder ubegrenset, og bare kan forsvares i den utstrekning den ikke på uforholdsmessig vis rammer andre fundamentale menneskerettigheter – som retten til vern mot hatefulle ytringer.
For hatefulle ytringer rammer bredt. Torgrim Eggens kronikk i VG 2. oktober, «Menn som hater kvinner», viser hvordan kvinner skremmes bort fra samfunnsdebatten av trakassering og trusler særlig om seksualisert vold. Det kan se ut som at debattklimaet har hardnet til. Konsekvensene er ikke bare en fattigere debatt, men også et samfunn der mange lever i frykt for å delta og gi uttrykk for egne oppfatninger, og ikke minst i frykt for egen sikkerhet. Dette er åpenbart ikke et samfunn vi ønsker å bidra til.
Etter 22. juli har koblingen mellom ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt tydelig. Det er ikke slik at ytringer er «bare ord». Terrorhandlingene 22. juli er det mest ytterliggående tilfellet i nyere tid, men ikke det eneste. Vi har flere eksempler på at hatefulle ytringer mot grupper har bidratt til ekstreme voldshandlinger. Folkemordet i Rwanda i 1992 er et grotesk eksempel, fra hjemlige trakter viser drapet på Benjamin Hermansen i 2001 hvor galt det kan gå når noen setter hatefulle oppfatninger om i handlinger.
Hatefulle ytringer mot personer på grunn av for eksempel hudfarge og etnisk opprinnelse omfattes av rasismebegrepet og er forbudt, både etter internasjonale konvensjoner og i nasjonalt regelverk. Straffeloven forbyr grove rasistiske ytringer. Andre ekstreme og trakasserende ytringer kan også være straffbare.
Til tross for at straffebestemmelsen har eksistert i mange år, er det sørgelig få saker som har blitt reist for domstolen, og enda færre som ender med domfellelse. Enkelte vil påstå at bestemmelsen er nærmest ikke-eksisterende, og at det i praksis er fritt fram for å sette fram de holdninger og meninger man måtte ha.
FNs rasediskrimineringskomité har gjentatte ganger, senest i vår, kritisert norske myndigheter for mangelfullt vern mot rasistiske ytringer. Komiteen oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten mer effektivt. Etter 22. juli er det siste ikke minst viktig.
Hatefulle ytringer er straffbare forhold som domstolen behandler. Ombudets rolle er å overvåke at myndighetene overholder internasjonale forpliktelser, slik at vernet mot hatefulle ytringer blir reelt. Det er imidlertid ikke nok med et strengt og tydelig lovforbud mot hatefulle ytringer. En streng håndheving av forbudet vil fort kunne lede til en uønsket knebling av viktige debatter. I dette uavklarte feltet mellom de respektfulle og de ulovlige ytringene, har vi alle et ansvar for å bidra til en balansert og ryddig debatt. Som enkeltperson å delta og nyansere og imøtegå, som redaktører å legge til rette for en reell mangfoldig og respektfull debattkultur, og til å sørge for at nyhetsoppslag ikke bygger opp under uønskede stereotypiene.
Retten til et effektivt vern mot hatefulle handlinger eller ytringer er en fundamental menneskerett, og en forutsetning for et sunt demokrati. Vi må minne hverandre om at denne rettigheten er like viktig som retten til å ytre seg fritt.
*************************************************************************************************************************
En appell
Fremmedfrykt: Empati og opplysning er to av de aller viktigste forutsetningene for at man i det hele tatt skal kunne begynne å tenke på et samfunn uten rasehat.
Av Knut Gjelle Angell (19. oktober 2011)
Fremmedfrykten og rasismen er på ingen måte på tilbaketog. Hva enn slags form den tar, kan man igjen observere økende tendenser over hele verden, som minner oss på at historien repeterer seg selv.
Men hva er det man egentlig er så redde for? Hva er det man hater så mye? Hvordan kan man hate noen man aldri har møtt? Dersom man feier alle over en kam, forhåndsdømmer man hvert enkelt menneske som har tilhørighet til én eller flere grupper, og dermed hvert enkelt individ. For mennesker er individer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, sitter vi alle med individuelle følelser, tanker og meninger. At vi er en del av et samfunn eller en gruppe, betyr dermed ikke at vi tenker som én enhet, selv om vi måtte ha like synspunkter på mange ting.
I en verden som går stadig fortere, og hvor den såkalte tidsklemma mange steder tar overhånd, er det en gåte at man i det hele tatt har tid og overskudd til å spre dette hatet. En større gåte er at man i et såpass opplyst samfunn, med tilgang til uante mengder informasjon, ikke velger å være mer kritiske til hva man leser og hører. Det burde ikke være noen sak å tilegne seg nok kunnskap til å kunne se at det meste man fordømmer og frykter, ikke er en trussel for noe eller noen som helst. Fakta, mening og tro er tre forskjellige ting, som ikke nødvendigvis går hånd i hånd.
Men informasjon alene er heller ikke nok. Å kunne sette seg selv i andre folks sted, er kanskje enda viktigere. Mye av hatet som fins i dag, er rettet mot mennesker som følger det sterkeste instinktet vi har, nemlig overlevelse. Det er ingenting å legge skjul på at frykten og hatet for flyktninger er et globalt fenomen, men ikke alle velger å innse at alle folkeslag på et eller annet tidspunkt har vært flyktninger eller emigranter. Denne mangelen på empati og forståelse er verken ny eller unik, men er en trend som det burde være mulig å snu på.
Empati og opplysning er to av de aller viktigste forutsetningene for at man i det hele tatt skal kunne begynne å tenke på et samfunn uten rasehat. Opplysning burde i vår tidsalder, og i vår del av verden, ikke være noe problem, men kan man lære vekk, styrke og spre empati, og hvordan? Kan empati være noe man lærer om allerede fra man er små? Burde man snakke om det i barnehagen, ha det som et eget fag i grunnskolen, eller på andre måter innlemme det i undervisningen?
Å jobbe i fellesskap for å bekjempe fremmedfrykt og rasehat er en start, men når alt kommer til alt, er alle faktisk individer spredt rundt i en enorm verden, og der fins mange steder i denne verdenen hvor informasjon ikke er like tilgjengelig, og innsikten blir dermed deretter. Inntil informasjonen, forståelsen og empatien når hvert eneste menneske på denne planeten, er en hel verden uten rasehat bare en drøm, men desto viktigere: En drøm verdt å drømme.
Hvis du spør meg om jeg tror dette er mulig, er svaret mitt klart ja. Om du spør meg om jeg ønsker at det skal skje, er svaret definitivt det samme. Om du spør meg om jeg tror at det kommer til å skje, må jeg beklageligvis svare nei. Faktum er at altfor mange i dag er altfor opptatt av å bygge en verden med mer og mer materialistisk og økonomisk fokus, hvor menneskelig kommunikasjon, åndsliv og ikke minst kjærlighet blir prioritert lenger og lenger ned på listen.
Jeg sier ikke at jeg drømmer om eller ser for meg en framtidig rosenrød verden, hvor alle til enhver tid er enige i alt, og forventer heller ikke at noen andre skal gjøre det. Jeg ønsker heller ikke å tvinge mine meninger på andre. Jeg har derimot et ønske om å spre forståelse rundt den galskapen som foregår rundt oss. Vi som mennesker har så mye, mye større potensial enn dette.
Om dette er verdt å kjempe for, er opp til hvert enkelt individ å avgjøre, men for dem som måtte ønske å gjøre noe med dette, har jeg en appell:
Vær så snill, vis at det er mulig å ikke hate!
*************************************************************************************************************************
Høyreekstremisme og kristendom - hva er koblingene?
Hva er koblingene mellom høyreekstremisme og kristendom? I lys av terrorhandlingene 22. juli i år er dette et viktig spørsmål å arbeide videre med.
Av Anne Hege Grung (03. oktober 2011)
Terroristen var medlem av Den norske kirke, og brukte en tilpasset korsfarerideologi basert på fragmenter av kristen tradisjon til å legitimere sine handlinger. Få, om noen, tenker på å kalle Den norske kirke høyreekstrem av den grunn. Men likevel har vi et behov for en ettertanke om hva slags religiøs kultur og praksis som kan være med på å skape en slik ideologisk konstruksjon.
Mange av oss tenker på høyreekstreme kristne som forvillede, men farlige unge menn med voldsfantasier som sitter foran PC¹ene sine og skriver hatefulle meldinger på suspekte nettsteder. Men koblingen mellom høyreekstremisme og kristendom har et bredere historisk og ideologisk omfang.
Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.
I tillegg har man konkrete mål om kontroll over landområder. Den kristne tradisjonen, inkludert Bibelen, kan levere tekster og argumenter som legitimerer de nevnte fiendebildene og målet om kontroll og ²etnisk rensing².
Jeg vil nevne to historiske eksempler på høyreekstrem kristendom som har kommet til uttrykk gjennom politiske regimer, med svært voldelige resultater. Det første er apartheidregimet i Sør-Afrika. Mange er ikke klar over hvor sentral kristen teologi var i utformingen av ideologien bak apartheid. Man tolket Bibelen aktivt - særlig enkelte vers i Det gamle testamente - for å finne bibelsk belegg for at Guds vilje med menneskeheten var at man skulle leve adskilt etter rase eller etnisk tilhørighet, og at ²hvite² skulle herske over ²svarte².
Et annet eksempel er El Salvador på 1980-tallet, der en variant av den kristne høyreekstremismen med støtte fra det offisielle USA tolket seg selv som et bolverk mot kommunismen. Den kristne høyreekstremismen i El Salvador splittet etter hvert den romersk-katolske kirken i landet. Enkelte prester begynte å protestere mot myndighetenes behandling av menneskerettighetsaktivister, bønder og fagforeningsfolk. Erkebiskop Oscar Romero ble skutt foran alteret mens han forrettet nattverden i mars 1980. Det høyreekstreme regimet stod bak, og grunnen var at Romero hadde begynt å protestere mot fattigdommen og menneskerettighetsbruddene. Dermed ble han automatisk regnet som marxist i regimets øyne.
I Europa i dag ser vi antydninger til en lignende kamp om hva som skal være kristendommens verdier, hvis vi trekker høyreekstreme kristne miljøer inn i synsfeltet. Skal Europa med vold og tvang sette begrensninger for mennesker med en annen hudfarge eller en annen tro enn den kristne, særlig muslimer? Er dette en plikt for europeiske kristne? Eller er det kristne verdier å sette fokus på likeverd og menneskeverd for alle, uansett kjønn, religiøs tilhørighet eller kulturell bakgrunn? Det ser ut til at synet på Europa som én størrelse etter hvert får en større betydning enn den enkelte stat for disse miljøene. Kanskje kan vi begynne å snakke om en høyreekstrem kristen euronasjonalisme?
Forskeren Mark Jurgensmeyer fra USA lanserte i sin bok Terror in the Mind of God (2001) en teori om at mange religiøse ekstremister, inkludert kristne ekstremister, hadde en forestilling om at de var deltakere - på Guds side - i en kosmisk krig. En kosmisk krig er en voldelig konflikt der eksistensen av fienden er en trussel mot egen eksistens, og konflikten kan bare løses ved at fienden ²forsvinner².
Å fravriste de høyreekstreme kristendommen er derfor et prosjekt av stor interesse og viktighet for alle oss som mener kristendommen handler om noe annet enn å definere f.eks muslimer som fiender, at kvinner er likeverdige med menn, at alle mennesker er nettopp mennesker.
*************************************************************************************************************************
Å sørge seg til seier
Man trenger ikke være paranoid for å lansere konspirasjonsteorier om den 22. juli. Det holder lenge å være sjef i sitt eget PR-byrå.
CATHRINE SANDNES (2011-09-02)
Noen og hver kan ha kjent på mistanken om at folk i kommunikasjons- og PR-bransjen er flinke til å selge oss ting vi egentlig ikke vil ha. Alternativt, og det er kanskje verre, mistenkt at de kan få en god ting til å se skikkelig dårlig ut. Men inntil nylig har vi tross alt ikke tenkt at det er et yrke for forvirrede.
Fram til forrige torsdag kjente vi Hans Geelmuyden, nestor i bransjen og en av de to grunnleggerne av Geelmuyden.Kiese, som en vittig fyr med slagkraftige replikker. I den grad vi har lurt på om han har noe mer å fare med enn gode spissformuleringer, så har vi i grunnen tatt for gitt at dette er en mann det kan være interessant å høre mer fra. Hvilket hans opptreden i Polyteknisk Forening, hvor han snakket om den 22. juli, tydelig viste. Skjønt, vi hadde ikke trodd han skulle være interessant på den måten bygdeoriginaler er det.
«De lovet oss mer demokrati og åpenhet. Ikke før var det sagt, så satte de munnkurv på opposisjonen og det norske folk. Samtidig sørget Arbeiderpartiet for at dette skulle bli en kort valgkamp. Det var dyktig. Smart. I fire uker monopoliserte de valgkampen. De fikk et fire ukers forsprang. De ble fotografert og intervjuet i gudshus og gjorde dette til et angrep på Ap», oppsummerte Hans Geelmuyden. Dernest slo han fast at det var Arbeiderpartiet, som på «utspekulert vis» fant på å kalle bomben og massakren for «terror», og gjerningsmannen «høyreekstremist» - med vekt på «høyre» - samt «kristenkonservativ» - for å få angrepet til å fremstå som et angrep på Aps ideologi. Og for å være helt sikre på at vi har tatt poenget, som altså er at alt vi har sett og deltatt i de siste ukene har vært nøye planlagt, understreker han at: «Dette har noen regissert».
Dette er en analyse av den typen som er uhyre interessant, dersom man ser bort fra virkeligheten. Trekk fra de mange døde, hardt skadde og dypt traumatiserte menneskene, bombekrateret rundt regjeringskvartalet, det politiske «manifestet» til gjerningsmannen og alt som handlet om Utøya, så har Geelmuydens analyse mye for seg. I så fall er det liten tvil om at Arbeiderpartiet har brukt denne tragedien på mest mulig spekulative, grådige og nedrige vis, at de har skjøvet 69 kister med unge mennesker foran seg i kampen for å vinne årets kommunevalg og hulket kledelig i «gudshusene» når de har observert medienes kameraer og telelinser. Det verste er selvsagt at de har insistert på at et angrep på Arbeiderpartiets ungdom, og regjeringen de deltar i, er et angrep på - eh - Arbeiderpartiet. Og at de er skamløse nok til å insistere på å kalle en enkelt bombe og en litt lei massakre for «terror» (selv om terror nok er den gjengse definisjonen man ellers bruker om nettopp denne type handlinger), bare for å lure folk til å synes synd på dem som ble rammet.
Heldigvis er ikke folk dumme, påpekte Geelmuyden, selv om onde tunger nok kunne komme til å vitse om at troen på en lettlurt opinion er en forutsetning for den type arbeid han selv lever av. Langt på vei ville hele perioden fra 22. juli til 21. august vært kommunikasjonsfaglig perfekt om ikke Ap, ifølge kommunikasjonseksperten, «overdrev bruken av sitt moralske hegemoni da de prøvde å få det til å se ut som om denne volden var et anslag mot Aps ideologi». Det er i hvert fall hans forklaring på hvorfor partiet mistet oppslutningen fra de første ukenes meningsmålinger: Folk var så smarte at de gjennomskuet krokodilletårene og tilsnikelsen om at dette liksom handlet om ideologi og politikk, og ikke om det viktigste av alt: Å vinne et valg. Nå kunne man selvsagt ha forklart fenomenet med mange andre ting, for eksempel at folk har tatt oppfordringen om ikke å la hendelsene få styre handlingene sine, og følgelig stemmer relativt uberørt av terroren. Eller, og jeg må innrømme at jeg tror dette er det som ligger nærmest sannheten, det kan hende planen ikke funket, rett og slett fordi det aldri fantes noen sånn plan.
Hvis noen har hatt regi i dette, så er «noen» i dette tilfellet selve drapsmannen. Det er dessverre hans regi vi følger, når 77 mennesker blir gravlagt. Det er han som har regissert et angrep på Ap, definert seg selv som «høyreekstrem» og «kristenkonservativ». Og det finnes nokså objektive forskningsinstanser som vil insistere på å karakterisere dette som en politisk motivert terrorhandling. Man kan si mye fint, og sikkert en del rart, om Stoltenberg, men han er neppe en politikkens Ingmar Bergman som er i stand til å regissere sorg, samhold og stillhet i gatene - som et ledd i en nøye uttenkt plan for å gjøre det bedre enn Erna Solberg den 12. september.
Selvsagt har regjeringen hatt en kommunikasjonsstrategi. Det skulle bare mangle når landet står oppe i sin verste innenrikspolitiske krise siden krigen. Selvsagt, og heldigvis, har de tenkt før de snakket og blitt enige med politi, partier, kongehus og andre involverte om hva og når de skal slippe informasjon. Imidlertid er det et veldig langt sprang fra profesjonell krisehåndtering, deltakelse i begravelser og offisielle minnehøytider, til den brutale kynismen Geelmuyden skisserer opp. Å høre ham snakke, er å høre en mann som forveksler statsministeren med seg selv. Som er ute av stand til å se verden som noe annet enn en potensiell mediestrategi, og som dermed ender opp med å betrakte 22. juli som en gavepakke til Arbeiderpartiet. Ifølge Hans Geelmuyden har ikke 22. juli som tragedie funnet sted. Det gjør ham enten til en hardcore postmodernist, en attenhundretalls nihilist, eller en mann som er så oppslukt av å selge alternative versjoner av virkeligheten at han rett og slett har glemt at virkeligheten faktisk finnes.
*************************************************************************************************************************
Vår politiske agenda
Av Ole Mathismoen (Leder politisk redaksjon i Aftenposten )
Hver eneste dag får jeg kjeft fra lesere som mener vi er for tøffe med deres parti og deres favorittpolitiker. Vi skal ha en skjult agenda med våre reportasjer.
Ja, vi har en agenda for valgkampen. Vi har en plan, som vi faktisk har brukt nesten et år på å legge, utvikle og gjennomføre. Det startet med et helgetreff på et hotell i Sverige i fjor høst, hvor det ble kastet frem mange titalls ideer for hvordan vi kunne få gjennomslag og oppfylle vår agenda. I uker og måneder har journalistene i politisk redaksjon systematisk jobbet for å sanke fakta for å gjennomføre vår plan.
Men i motsetning til hva enkelte synes å tro – både i innlegg her på bloggen, i nettdebatter på ap.no, i e-poster og telefoner; Seier for enkeltpartier er ikke en del av vår agenda. Vi bryr oss ikke om hvilket parti som vinner og hvem som taper på valgdagen.
Vår agenda er kun å sørge for at Aftenpostens lesere får flest mulig spennende, kritiske og informative artikler om de største partiene og de mektigste politikerne. Siden det er kommunevalg har vi de siste ukene publisert mange store og små artikler om ulike sider av lokalpolitikken. Men vi har også skrevet flere artikler om rikspolitiske temaer. Norsk rikspolitikk slutter ikke å rulle selv om det er lokalvalgkamp.
Vi i politisk redaksjon har altså bare en reportasjeagenda.
Den går i korthet ut på å sjekke om politikere og partier holder ord, og påpeke når de ikke gjør det: Om politikerne i kommune‑ og bystyrene har stemt overens med det de lovet i forrige valgkamp, det de lover nå og det som står i programmene.
Jeg har tidligere i valgkampen poengtert at vi ikke føler noen forpliktelse til at partiene skal behandles likt, at alle skal få like sterkt kritisk søkelys. Det varierer fra valgkamp til valgkamp. Nå når denne valgkampen snart er slutt kan jeg likevel slå fast at ingen av de store har sluppet unna. Regjeringspartiene og de største opposisjonspartiene har alle fått et søkelys de helst ville vært foruten. Det er vi stolte av.
Hver eneste dag får jeg tilbud fra partier og politikere om såkalt eksklusive utspill. Vi takker nei til de fleste, men basert på normale journalistiske nyhetskriterier, sier vi ja til noe få. Enten fordi vi ser at det vil angå svært mange mennesker, eller fordi vi ser at de vil føre den politiske debatten videre.
Men de fleste sakene våre er resultat av langvarig jobbing; Som da vi i våres før partienes landsmøter systematisk gikk gjennom hva som er typiske kjennetegn for de 40 kommunene partiene gjorde det best i 2007. Og som da vi innledet valgkampen i høst med å avsløre at Høyre og Frp landet rundt driver inn eiendomsskatt selv om partiene sentralt er mot slik skatt. Som da vi i artikkel etter artikkel påviste at Arbeiderpartiet og Regjeringen ikke har oppfylt løftet om lovfestet rett til sykehjemsplass og at barn har bedre lovfestede rettigheter enn gamle i dette landet.
Vi har også stilt regjeringspartiene til veggs for at det er blitt 6500 nye barn i fattige familier under deres regjeringstid og at SV knapt har gjennomført noe som helst av den skolepolitikk de gikk til valg på i 2005 selv om de har hatt kunnskapsministeren i seks år. Til tross for Regjeringens mål om mindre godstransport på veiene og mer på tog går utviklingen stikk motsatt vei.
Det går alltid hardest utover regjerende partier i valgkamp-journalistikken.
Vi har også hatt en rekke mer generelle kritiske reportasjer uten at vi har festet ansvaret på ett enkelt parti: Enorme ulikheter i hva gamle må betale for sin kommunale sykehjemsplass og at hvis alle norske kommuner hadde vært like effektive som de beste ville man kunne spart nærmere 30 milliarder kroner.
Vi har også skrevet om debatten om ordbruken i innvandringsdebatten i og utenfor Fremskrittspartiet etter terrorangrepene 22. juli. Forleden intervjuet vi Kristin Halvorsen som gikk hardt ut mot Siv Jensen som hun mener ikke har tatt oppgjør med hva Halvorsen kaller grums i eget parti. Siv Jensen fikk samme dag svare i et bredt intervju.
At journalister griper fatt i aktuelle samfunnstemaer, og kontakter politikere for å få vite deres mening er helt normal praksis. Det er også vår plikt overfor dere lesere. Det er faktisk ingen andre i dette landet som systematisk kontrollerer dem som bestemmer over oss alle.
Vår journalistikk blir altså i svært liten grad til ved at vi sitter på et kontor og mottar redigerte, propagandaliknende nyheter fra politikerne. Jeg tror resultatet av det ville kjedet de fleste. Og jeg skal villig innrømme at det ligger i journalistikkens vesen at vi dras lettere mot saker med konflikt enn ufarlige saker hvor alle er enige, selv om Aftenposten fortsatt bruker mye plass i løpet av et år på hva partiene vedtar og hva de står for.
De fleste aviser i Norge ble i sin tid startet av partier eller organisasjoner med behov for å spre sitt budskap. Selvsagt ansatte man da politiske journalister med samme syn. Praksisen fortsatte til lenge etter at avisene hadde løsrevet seg fra partiene. Først utpå 1980‑tallet ble praksisen endret, men samtidig gikk den politiske journalistikken over i ur-kjedelig fase. Politiske journalister skulle være så vanvittig nøytrale, nesten subtile i sin tilnærming til stoffet. Først i løpet av de siste 20 årene har norske politiske journalister blitt som sine mer moderne kolleger – pågående, kritiske og helt uinteressert i at alt og alle skal behandles med millimeterrettferdighet.
De siste ukene har jeg forsøkt en helt ny type åpenhet om hvordan vi tenker, planlegger og jobber i Aftenpostens politiske redaksjon. Jeg har fått mange konstruktive innspill, og mottar gjerne flere. Når jeg redegjør så grundig for hvordan vi jobber – og viser at de fleste kritiske artiklene går mot de regjerende partiene - er det vanskelig å argumentere med dem som uansett hevder at alle journalister er sosialister og skriver deretter.
Vår agenda er politiske nyheter som avslører dem som bestemmer – helt uavhengig av hvilket parti de er fra.
*************************************************************************************************************************
Bygger fiendebilder
PER FUGELLI - professor i sosialmedisin, Universitetet i Oslo (06.09.2011)
Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite, skriver Per Fugelli.
Hver rose er et håp. Ikke glem! sto det med ildskrift over et hjerte av gull i Oslo Spektrum 21. august. Ikke glem – hva?
Mer samlet enn noen gang, sier kongen. For hvem, mot hva?
Bølger av kjærlighet, føler biskopene. Rettet mot hvem?
Vi kan aldri få nok av godhet og hver rose er et håp, slår statsministeren fast. For hvem?
Vi har vært gjennom uker preget av sorg, medfølelse, roser, silke og fløyel.
Samhold, nestekjærlighet og vilje til å verne norske verdier har hvilt over landet.
Det har vært klokt og godt, for oss – og håper vi, for dem som mistet sine på Utøya og i Regjeringskvartalet 22. juli.
Jens Stoltenberg har gjort den norske folkesjelen stolt og sterk ved å velge følgende svar på Anders Behring Breiviks politiske attentat: Vi skal styrke de samfunnsverdiene du mener å ramme. Følgen av din ugjerning skal bli det motsatte av ditt mål. Norge skal svare med mer demokrati, mer åpenhet, mer godhet.
Mer presise
Sannsynligvis har det vært rett å være altomfavnende og svermerisk i den første tid etter Utøya. Men nå må vi bli mer presise, konkrete, selvkritiske og ubehagelige. Det var ikke først og fremst demokratiet Behring Breivik ville ødelegge. Det var ikke primært det åpne samfunnet han ville lukke. Bombene og kulene var rettet mot innvandrerne, især muslimene. Han ville drepe statsråder og AUF-ungdommer, ikke som et mål i seg selv, men som et middel for å nå den endelige løsning: Eliminering av muslimer i Norge og Europa.
Hvis vi skal svare Behring Breivik med det motsatte av hans mål, må svar nummer én være å gjøre livet for våre medborgere med muslimsk tro tryggere, verdigere, friere. Det er naturlig at de døde på Utøya og i Regjeringskvartalet og deres pårørende har vært i sentrum for vår oppmerksomhet. Men her har vært en underlig blindhet og stillhet for det tredje offer: De 100000 medmenneskene med muslimsk tro, som bomben og kulene skulle fjerne fra landet. Hvor har statsministeren og vi vært i å spørre hvordan de har det, hvordan har udåden rammet deres trygghet, tilhørighet og fremtidstro?
Løfter til fremtiden
I talen på den nasjonale minneseremonien ga Jens Stoltenberg tre løfter til fremtiden, tre løfter som skal oppfylle de dødes liv:
- Se og varme de som nettopp har begynt på sin sorg
- Bekjempe ekstremisme i alle former
Han glemte den fjerde nattevakt: Skape og dele verdighet, frihet og trygghet med innvandrerne, mer modig og rettferdig enn vi har gjort før Utøya.
«No man is an island entire of itself, every man, is a piece of the continent, a part of the main», skriver John Donne.
Anders Behring Breivik er en del av det norske politiske og moralske fastlandet.
Muslimhets
Det må vi våge å forstå, hvis vi skal lære av våre feil og hans udåd. Javel, det er en ugjerning begått i vanvidd, hinsides årsak-følge-logikk. Jeg mener ikke at vi som folk eller politiske partier skal dele ansvar for den. Men Behring Breiviks vrangforestillinger utviklet seg ikke i det tomme rom. Hans rasisme fikk vokse i et Norge med frodig rom for fremmedfrykt, muslimhets, ideer om det verdensomspennende Kalifatet og snikislamisering av landet. Vi må alle gå i oss selv og spørre: Har vi sendt Stoppmelding! når de negative gruppebildene av innvandrerne blir fremkalt? Har vi møtt Fatima og Ali med den åpenhet og tillit de fortjener?
Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite: «Vi har ikke noe å skamme oss over,» uttaler Siv Jensen til Aftenposten 2. august. I 30–40 år har Fremskrittspartiet i klar tale og i underspråk båret frem det råstoff frykt og hat mot andre menneskegrupper blir til av. Like fullt har Fremskrittspartiet i antall vært Norges største parti. Like fullt er Høyre klar til å danne regjering med Fremskrittspartiet i 2013. Like fullt har fremmedfryktens fyrvokter Carl I. Hagen kunnet gå med realistiske håp om å bli statsminister, stortingspresident og ordfører i Oslo. Mens høyreekstreme, rasistiske partier i Europa som Nasjonal Front i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike, Nasjonaldemokratene i Tyskland, Sverige-Demokratene, Dansk Folkeparti og Sannfinnene samler mellom 5–10 prosent, har Fremskrittspartiet i lengre tid samlet mellom 20–30 prosent av velgerne i Norge.
Faremelding
For meg er dette en faremelding. Vi må, etter det rasistiske attentat 22. juli, gå i oss selv, og spørre: Har vi reist sterk nok motmakt mot de kreftene som bygger fiendebilder av «De andre»?
Behring Breivik drepte 68 mennesker på Utøya fordi AUF er det flerkulturelle Norge i krystall. AUF er antirasisme i hjerte og handling. AUF tror på Nordahl Grieg: Skaper vi likeverd, skaper vi fred.
Fremskrittspartiet har i alle år stått for det motsatte samfunnssyn. Derfor blir det makabert når Siv Jensen uttaler: «I dag er vi alle AUF-ere.»
Nei, Frp-stortingsmann Christian Tybring-Gjedde er ikke AUF-er når han skriver: «For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»
Ulf Erik Knudsen, Frp-stortingsmann, er ikke AUF-er når han fronter Facebookgruppen: «Vi som ikke vil kjøre med muslimsk drosjesjåfør.»
Carl I. Hagen er ikke AUF-er når han omtaler muslimenes profet slik: « ¿ krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed, som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk.»
Siv Jensen er ikke AUF-er når hun etter 22. juli lover å fortsette å bruke ordet «snikislamisering» om samfunnsutviklingen i Norge.
Nå må vi ut av rosenes søte narkose og slåss for det Utøyaungdommene levde og døde for: Et raust og rettferdig Norge hvor alle skal erfare verdighet, frihet og trygghet – uansett etniske gruppe og religion. Vi må våge å gi rosen et navn: Likeverd, uansett hud, uansett Gud.
*************************************************************************************************************************
