"WHITE PAPERS" ER EN SAMLING ARTIKLER HENTET FRA NETTET. DISSE ARTIKLENE GIR EN INTELLIGENT, VIRKELIGHETSNÆR BESKRIVELSE AV INNVANDRINGEN OG ISLAMISERINGEN AV NORGE. IDEOLOGIEN OG SANNHETEN I DISSE ARTIKLENE BURDE DANNE GRUNNLAGETFOR ALL POLITIKK I NORGE SOM ANGÅR OVENFORNEVNTE TEMAER.
HENSIKTEN MED DENNE ARTIKKELSERIEN, ER Å DANNNE EN MOTVEKT MOT ALT DET NAIVE OG VIRKELIGHETFJERNE TØVET SOM KOMMMER FRA MER POLITISK KOREKT HOLD, SOM POLITIKERE, SÅKALTE FORSKERE OG MEDIAFOLK (LES: VENSTREEKSTREME AKTIVISTER). LES OG LÆR!!!!
ANSVARLIG FOR DENNE SIDEN ER ODDBJØRN JONSTAD: ODOJO@ONLINE.NO
Norsk innvandringspolitikk har ikke noe med den 22. juli 2011 å gjøre, selv om førstnevnte nok har hatt en viss utløsningskraft for sistnevnte. Det partiet som bærer hovedansvaret for innvandringskatastrofen er Arbeiderpartiets tillitsmenn og folkevalgte. Med unntagelse av Fremskrittspartiet, dets tillitsmenn og folkevalgte, kan alle de andre partiene, deres tillitsmenn og folkevalgte, karakteriseres som medskyldige. Ingen av disse skyldige og medskyldige representerer de nordmenn som har valgt dem. De representerer utelukkende seg selv. Det er mulig at noen av dem tror at Norge blir et bedre land dersom vi slipper inn et hav av fremmedkulturelle som hverken kan eller vil la seg assimilere i den norske befolkningen. Sannheten er at vi importerer kaos.
Under den muslimske fastemåneden Ramadan, skulle jeg bytte pass på Politihuset, som ligger i bydelen Grønland i Oslo. Jeg tok en drosje til Politihuset sent på dagen, fikk ordnet passet og spaserte tilbake til den derværende T-banestasjon. I 10 – 15 minutter banet jeg meg vei gjennom et hav av menn i muslimske gevanter som gledet seg til dagens første måltid, og fikk en forstemmende følelse av å være i Mogadishu.
Aftenposten er i dag på mange måter en kampanjeavis. I Aftenpostens hovedstadsvedlegg Aften for 13. desember, beskrev journalist Wasim K. Riaz litt av fremmedmiljøet i Tigerstaden. I bydelen Grønland kan man oppleve at det står 200 personer i kø foran Fattighuset. Flere institusjoner for blant andre rusavhengige er lokalisert i denne fremmedkulturelle bydelen. I vinter åpner et nytt boligtilbud for hjemløse østafrikanere i Grønlandsleiret, 50 meter fra Fattighuset.
På Tøyen, skriver Wasim K. Riaz, er det flere hundre kommunale boliger og en skole der man knapt ser et hvitt ansikt (hvis man ser bort fra lærerne). En av de kommunale boligblokkene på Tøyen ble for noen år siden karakterisert som Oslos verste boligblokk, og Aften har dokumentert at det ligger blod og sprøyter i flere av kommunens blokker i området.
En kartlegging i Aften i fjor, står det å lese i Wasim K. Riaz’ artikkel, viste at kommunens asylmottak, over 90 prosent av de kommunale boligene, samtlige voksenopplæringstilbud for innvandrere og 31 av 36 mottaksklasser for nyankomne fremmedkulturelle skoleelever ligger i de østlige bydelene i Oslo.
Det er overveiende sannsynlig at et massivt flertall av oss nordmenn ikke ønsker at fremmedkulturelle skal oversvømme Norge. Våre folkevalgte beskriver den overhåndtagende innvandringen som et fenomen som de ikke kan gjøre noe med, og som noe vi alle bør gjøre det beste ut av. Dette er naturligvis det rene tøv. Stortingsflertallet, anført av Arbeiderpartiet, har i årtier holdt slusene åpne for alle typer innvandrere: Og det sluses inn et forskrekkelig antall fremmedkulturelle hver bidige dag. Dette er stikk i strid med hva Ola og Kari ønsker seg. Og det er i innvandringspolitikken som i andre essensielle spørsmål (som den nye ekteskapsloven, tilknytningen til EU/EØS m.m.): De folkevalgte representerer ikke lenger velgerne. De representerer utelukkende seg selv. De er rett og slett ikke til å stole på.
I denne nettavisen har jeg tidligere skrevet at om noen år kan korset komme til å bli fjernet fra det norske flagget for ikke å virke støtende på muslimene (og kanskje for samtidig å glede Human-Etisk Forbund, Hedningsamfunnet og likesinnede). For noe sludder sier politikerne: I Norge gjelder norske lover, norsk kultur og norsk skikk og bruk. Slik burde det være, men også her farer politikerne med bevisst løgn. Vi så det nylig demonstrert i Drammen, landets beste by for innvandrere, der den tradisjonelle julefeiringen for barn ble lagt i nøytralt sideleie for å tekkes muslimene. Og det blir stadig mer av det. Bilder av smågriser på sykehusene og i barnehavene blir borte. Flere hevder at nordmenn på fest bør unnlate å drikke alkohol for ikke å støte tilstedeværende cola-drikkende muslimer. Fintfølende muslimer må i det hele tatt ikke støtes! Dessuten vil det helt sikkert bli slik at det å ytre avsky mot henteekteskap, kjønnslemlestelse av småpiker, æresdrap, martyrdød, barbariske avstraffelsesmetoder (sharia), kvinneundertrykkende klesplagg og lignende ikke-religiøse uskikker i islam, vil bli politisk ukorrekt og sidestilt med medlemskap i Ku Klux Klan.
Men tilbake til journalist Wasim K. Riaz i Aften. Etter å ha beskrevet de begredelige tilstandene på Grønland, tar han til orde for å gjøre hele Oslo til et eneste stort mottak for fremmedkulturelle. Og han vil begynne med nyetableringene i villastrøkene på Voksenkollen.
Mange norske politikere som er varme støttespillere for den fremmedkulturelle innvandringen, er også sterke støttespillere for at palestinerne skal få sin egen stat. Kunne de samme politikerne tenke seg å reservere Telemark og Vestfold for nordmenn mon tro? Svaret er selvsagt et stupid og rungende nei. Så derfor: Idet jeg ønsker mine voksne lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt År, ønsker jeg samtidig våre barn, barnebarn og oldebarn lykke til i det samfunnet vi er i ferd med å skape for dem!
Det handler ikke om farge. Det handler om den kulturelle bakgrunnen.
Sist uke fikk Bjerke videregående skole pålegg om å endre sin praksis hvor de hadde samlet norskkulturelle elever i to klasser i stedet for å spre dem tynt i tre klasser. Dagsavisen intervjuet meg fordi jeg støttet tiltaket på Bjerke. Avisen siterer meg med å betegne gruppene som «hvite og brune». Det er en begrepsbruk jeg aldri bruker fordi det er feil betegnelser. Det handler ikke om farge. Det er viktig for meg å understreke at det er den kulturelle bakgrunn som i ulik grad skiller barna.
Det sies fra politisk hold at det ikke er lov å sortere elever etter kulturell eller etnisk bakgrunn. Gjennom debatter har de siste dagene det blitt klart for meg at sentrale politikere mangler kunnskap om hvordan dette praktisk gjøres i Osloskolen. Før sorterte man etter geografi. Nå sorterer man etter kulturell bakgrunn, for å spre norskkulturelle jevnt utover i klassene. Min sønn ble eksempelvis ved skolestart plassert i klasse uten noen kjente fra nærområdet, fordi de norskkulturelle måtte spres utover. Er denne sorteringen lovlig, mens Bjerkes sortering er ulovlig?
Blir det for få norskkulturelle, vil de forsvinne. Mandagens avis forteller at fremmedkulturelle familier ikke klager på skolen. Det er kanskje ikke uventet. Det skrives at klagene i særlig grad kommer fra ressurssterke på Oslo vest. Det interessante er at det er der tettheten av fremmedkulturelle er lav. Dette forteller mer om at det er et geografisk skille. Det forteller nok en gang at man aksepterer mer i Groruddalen. Der utfordringene er størst, klages det minst.
For meg er det også et paradoks at tilnærmet alle jeg møter i denne debatten befinner seg langt fra en hverdag med små barn i Groruddalen. De politisk korrekte bor ikke i dalen. De bor der folk klager! Det er de politisk korrekte som slår ned på dem som i hverdagen forsøker å finne ordninger for å beholde flere norskkulturelle i området.
Jeg har forsøkt å få noen av dem som støtter mine standpunkter til å stå fram i pressen. De langt fleste er tydelig på at det tør de ikke. Da vil de få slengkommentarer fra sine kolleger. Det påtakelige er at slengkommentarene i stor grad kommer fra dem som bor utenfor Groruddalen. På denne måten utvikler det seg et stille meningsdiktatur.
DET ER GALSKAP OG FORSETTE OG SLIPPE INN I NORGE MENNESKER SOM HAR ISLAM SOM SIN AGENDA OG DERES RELIGION, SOM KOLLIDERER MED NORSK KULTUR OG AGENDA..
De norsk etniske borgerne, være seg politikere, byråkrater eller hvem de måtte være, vil rett og slett ikke sitt eget fødeland og den etniske norske befolkningen noe godt. Hvis de ønsker å gå i forsvar for en religion som har som mål og erobre hele verden som de også får god hjelp fra norske særlinger, som de selvfølgelig tar imot med takk, men de muslimske kvinnene som får disse galingene flyktende etter seg gjør selvfølgelig ikke det.
Særlingene bør heller reise ut av Norge og oppsøke islams agenda i de land de finner denne agenda. Der får de dyrke den religionen de ønsker velkommen av hele sitt hjerte. En reel flyktning som flykter fra sitt land drar ikke med seg denne kvinneundertrykkende religionen i sin bagasje, så enkelt er det.
Men for noen dårer er det umulig og forstå! Enda mange av disse reiser tilbake på ferie til det landet de flyktet fra. Ja nå kan en si hvis en har kort lunte, at norske pensjonister reiser jo til andre land OSV. men de flykter ikke fra Norge, de reiser som evige turister på sine eldre dager og klarer seg selv uten å ligge til bry for andre kulturer som de ydmykt respekterer og lever etter i det offentlige rom, og heller støtter økonomisk de land de kommer til og deres kultur.
I juli og august 2011 var det 16 overfallsvoldtekter; mot 23 for hele 2010. Noen ganger omtales voldtektene i en liten notis. Andre ganger omtales de kun i avisenes nettutgaver. De har blitt så mange at de er ikke lenger førstesidestoff. De må vike plassen for proteindietter og lavkarbo. Ingen politikere står oppreist for de voldtatte kvinnene. Det man vet om gjerningsmennene er at de stort sett er asylsøkere fra muslimske land. Mange kommer fra kriger hvor voldtekter av motpartens kvinner er velkjent krigsretorikk. Dette var en av tingene som ble nevnt ved årets utdeling av Nobels fredspris. Da blir det jo ekstra trist når ingen står opp og kjemper for de voldtatte kvinnene i vårt eget land.
Hvordan skal Norge bli som samfunn når de politiske myndighetene ikke står oppreist for egne borgere? Hvordan kan et land som har likestilling og kvinneverd på den p0litiske agendaen la dette skje? Det hjelper ikke med flere ressurser til politiet, så lenge utenlandske statsborgere kan bevege seg fritt i Norge etter overgrepene.
Det som startet som en fredelig demonstrasjon, utviklet seg til blodige opptøyer i Kairo, tidligere denne uken. Minst 23 mennesker skal ha blitt drept.
Samliv? Hvis islam kan vokse og utfolde seg der muslimer er i mindretall, mens kristne skyves ut der de utgjør mindretallet, da vil det skurre i forholdet mellom islam og kristendom.
Tross fordommer, hatbrev, grumsete utspill og Anders Behring Breiviks massemord prøver myndighetene i de fleste land i vår del av verden å gi nye borgere fra islamske kulturer likeverd, og bekjempe diskriminering.
Men det skorter på likevekten i bildet. Samtidig som tallet på muslimer stiger i vest, og kristendommens plass i samfunnet blir gradvis demontert, blir dette på ingen måte oppveiet i kristendommens fødeland Midtøsten: Der er de kristne på uavbrutt tilbaketog og må overlate stadig mer av plassen til islam; mange utvandrer, noen blir plaget av fanatikere.
Siste påminnelse er de illevarslende meldinger fra Egypt: Landets koptiske kristne er på nytt rammet, som den svakere part i blodige opptøyer. Koptere blir drept, og deres kirker blir jevnlig angrepet og herjet. Rapporter viser at deres rettslige stilling på flere måter er som annenrangs borgere, slik det er for ikke-muslimer i flere muslimske land.
Andelen kristne i Midtøsten har på få generasjoner sunket fra anslått ca. 25 prosent til noen ganske få prosent.
De var der først
Den koptiske kirke i Egypt er et av verdens mest fascinerende kirkesamfunn, urkirken i urnasjonen, mystisk og makeløs. Den har vært der uten avbrudd siden første århundre etter Kristus, gjorde Egypt til et kristent land, ble invadert av Muhammeds arabere på 600-tallet, men 1400 år senere har denne verdens mest standhaftige kirke ikke latt seg knekke. Kopterne har tatt vare på Egypts opprinnelige språk fra Faraos tid og bruker det fortsatt som kirkespråk. Jeg har møtt muslimske arabere fra Egypt som en sen kveldstime har innrømmet for meg at det er nok sant å si kopterne som er de mest ekte egyptere. Kopterne ser på seg selv som direkte etterkommere av Faraos folk, med rette. De minner om at Egypt var landet jomfru Maria og Josef flyktet til med Jesusbarnet for å unnslippe drapsmennene til kong Herodes. Mange av dem vil gjerne vise en gjest utenfra veien hvor Maria vandret med Jesus.
På vei ut
I landet som de fleste muslimske innvandrere i Norge kommer fra, Pakistan, lever de kristne i stadig større trengsel. Aller mest effektive i å presse ut de kristne var Kemal Atatürks folk i Tyrkia, til tross for at disse var verdensmestre i å hykle vestlige verdier. Et av verdens eldste kristne samfunn, i Irak, skrumper mot et nullpunkt etter terror. Tidligere president Bush, den meget kristelige, sitter med skammen over at hans invasjon i landet ble starten på de kristne irakeres undergang. Om det er soloppgang for islam i vest, er det skumringstid for den orientalske kristendommen.
Fredelige rettskafne muslimer gremmes over udådene fra fanatikere i deres rekker, som kristne gremmer seg over Behring Breivik. Mange muslimer er stolte av at islam gjennom tusen år var mer tolerant overfor kristendommen, som islam tillot, enn datidens kristne var overfor muslimer, som de kristne kastet ut der de fantes. Dialog mellom religioner skapes ikke ved at den ene religion skal gi, samtidig som trosfeller skal presses ut der de andre er sterkest.
Synd jeg er av den oppfatning. Men jeg er norsk og humanist
Av Asbjørn Ole Mythen (01. oktober 2011)
Vi må nå slutte å ha en oppfatning av rettferdighet og syn på forsjellige ting i lys av vår religion. Islam er ikke vår religion og takk for det. Vi må slå ring om vår religion og kultur på samme måte som islamistene gjør. Hvis det betyr at vi må sloss på det nivå som de er så la ss gjøre det.
Det første vi må gjøre er å slutte og hjelpe dem i humanismens lys, vi er ikke-troende og derfor har vi ikke livets rett. Når noen truer meg på livet trer noen mekanismer inn hos meg, og jeg vil sloss mot disse med nebb og klør, noen andre som er i samme båt?
Avslutningen av årets valgkamp har bekreftet oppfatningen av at vi med få unntak har en ensrettet presse her i landet.
Det var en gang at vi hadde høyreaviser og arbeiderpartiaviser, og en rekke andre aviser, som hver for seg var supportere for de politiske partier. Den gang var det mulig å danne seg et objektivt bilde av nyhetene som angikk samfunnet vårt og verden utenfor. Leste vi«Arbeiderbladet» og «Aftenposten» var vi rimelig allsidig orientert. Den tiden er dessverre tilbakelagt – og kommer sannsynligvis ikke igjen.
Dagens mediesituasjon fører tankene tilbake til krigstidens sensur. Når frihetselskende mennesker skulle meddele seg, brukte man et «blomsterspråk» som sensuren forhåpentligvis ikke oppfanget. Og luktet sensuren lunta, var det ikke så lett å være frihetselskende.
Også dagens media er med få unntak kunne sies å være sensurert. Det er om å gjøre å være korrekt. Og som under okkupasjonsårene, er det slett ikke hyggelig å bli utsatt for sensuren. Men til forskjell fra krigsårene da det var herrefolket som sto for sensuren, er det i dag den etablerte presse og enkelte selvrettferdige og ufeilbarlige organisasjoner som utøver sensuren.
Mobbekoret står klar til å slå ned på de som måtte ønske å komplettere den bestående presse slik at publikum også i dag kan danne seg et allsidig og objektivt nyhetsbilde. Det finnes flere eksempler på at den etablerte presse har refusert saklige, men kritiske artikler, og i mange tilfeller forsøkt å ignorere artikkelforfatteren, eller latterliggjøre man. Vi ser at «kritikk» blir omgjort til «hat», og «kritisk» blir omgjort til «hatsk»eller «fiendtlig».
Deler du ikke den korrekte oppfatningen, er du enten«høyreekstrem» eller «brungrumset». Og hvem vil være bærere av slike karakteristikker? Dette er en velkjent taktikk andre samfunn har benyttet seg av for å bringe dissidenter til taushet. Det er ikke riktig å omtale enkeltpersoner, men de som er flittige til å slenge med slike karakteristikker, bør tenke over om de kanskje befinner seg i glasshus.
Deler av pressen sammen med selvrettferdige organisasjoner, eksempelvis Antiasistisk senter, har nå påtatt seg rollen som sensurpoliti, og skummer internett, nettaviser og sosiale medier for om mulig å finne samfunnsborgere som forholder seg kritisk til den korrekte ensrettingen, og trekke dem frem i lyset.
En slik virksomhet står i sterk kontrast til statsministerens stolte ord om mer demokrati og åpenhet. Derimot gjenspeiler det holdninger som eksisterer i samfunn som vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med. Begrepet «du har full frihet til å gi uttrykk for dine meninger både i skrift og tale, bare det stemmer med vår korrekte oppfatning» ser ut å kunne bli standarden for vår måte å tenke på.
Heksejakten er i gang forlengst. Skolene startet opp etter sommerferien, og mange foreldre er opptatt av at barna får den best mulige skolegang. Noen av skolenes oppfordringer til elevene, er å tenke kritisk. Trolig er dette rettet mot foreldre og hjemmelærte lærdommer, kanskje inkludert hjemmebasert kristendomsopplæring.
Hvis elevene drister seg til å rette sin kritiske sans mot skolene, lærebøker og utdanningssystemer, blir de betegnet som nesevise. VG kunne 5. september fortelle om en kvinnelig lærer som hadde vært aktiv på Facebook, og der gitt uttrykk for kritiske tanker vedrørende en tilsynelatene ukontrollert innvandring. Forøvrig helt i tråd med av en dagens oppfordringer: Tenk kritisk! Still kritiske spørsmål! En far oppdaget denne kvinnens kritiske meninger, og sendte en bekymringsmelding, som førte til forhør hos politiet og «samtaler» hos skolens rektor og utdanningsetaten.
Kvinnen hadde visstnok også registrert «Sigurd Jorsalfar» som en av sine venner. Først etter tragedien på Utøya gikk det opp for henne at denne vennen var Anders Behring Breivik. Dette forteller oss at vi har utviklet oss til å bli et overvåkingssamfunn hvor mennesker med kritiske holdninger har blitt en slags «untermensch».
Denne historien er en advarsel til oss alle: Vær ikke fri. Omgås ikke hvem som helst. Du kan fort bli innkalt til forhør for noe du har antydet, og hvem vet om det mennesket du hilste på, er en fremtidig massedrapsmann? Vi føler oss fristet til å spørre om ikke dette er kjennetegnet på den kartlegningspolitikk vi kjenner igjen fra DDR. Utvilsomt er det sterke krefter i Norge som gjerne ønsker et slikt samfunn.
Kanskje vi skal være takknemlig for at det i likhet med under okkupasjonsårene også i dag finnes «undergrunnsaviser», som til tross for at myndighetene ikke bevilger en øre i støtte, holder oss allsidig orientert. Blant disse finner vi media med høyst ukorrekte holdninger, samt målbærere for Luthersk evangelisk lære, det vil si god gammeldags kristendom. Hadde det ikke vært for disse hadde vi ikke fått høre om bakgrunnen for opptøyer i Gøteborg, Stockholm, København, London, og hvem som står bak.
Denne undergrunnspressen gir oss allsidig informasjon om hva som foregår i Egypt, Libya og Syria, og at det ikke nødvendigvis er demokratibevegelser som står bak. Denne pressen gir oss også en helt annen og bredere forståelse av forholdet mellom Israel og den arabiske verden, som vi ikke får i den korrekte presse eller av korrekte statsråder. Slike ukorrekte medier ønsker myndighetene å kvele, dels ved å nekte pressestøtte, med uklare begrunnelser, dels for å karakterisere dem i nedsettende ordelag. Hensikten er åpenbart at disse mediene skal få så liten oppslutning at de blir nødt til å vurdere nedleggelse.
Kanskje vi skal våge å tro at det går troll i statsministerens ord – mer demokrati, mer frihet? Det kommer an på hvilken modell som blir valgt. Ifølge statslederne i Sovjetunionen – og noen her hjemme– var Sovjetunionen det beste eksempel på et demokratisk samfunn.
Så langt er det kommet i kongeriket Norge, at en dansk avistegner (Kurt Westergaard, bildet) som har tillatt seg å tegne karikaturtegninger av islams profet Muhammed ikke er velkommen til landet, men tvert imot “anmodes” om å spille syk og komme seg tilbake til Danmark fordi norsk politi ikke kan garantere for hans sikkerhet.
Mange vil si at det har med islamiseringen av det norske samfunn å gjøre når ekstreme norske muslimer i praksis kan bestemme hvem som ikke får gjeste landet vårt og hva slags karikaturtegninger som kan trykkes i mediene.
Vi ser i det hele tatt lite til den nye åpenheten og toleransen som det ble gjort et enstemmig vedtak om fra alle hold etter 22.7. Jeg antar at partiet Frp i særlig liten grad har merket noe til det forsterkede demokratiet og den økte gjensidige respekten og varmen. Stigmatiseringen og hetsen mot dette partiet synes å ha blitt sterkere enn noen gang, hvilket vel også kan avledes av valgresultatet. Mange nordmenn tør ikke lenger si at de sympatiserer med partiet, langt mindre at de stemmer på det. I mange miljøer er det ikke bare akseptert, men blitt god tone å kalle Frp-politikere for “rasister” eller “halvrasister” – fordi partiet vil ha en smule strammere innvandrings- og asylpolitikk enn andre partier. Hvor lenge orker partiets politikere og tillitsmenn å holde det gående i en atmosfære av stigende hat og økende trakassering – ikke bare fra ytterliggående muslimer, men kanskje først og fremst fra vår hjemlige kultur-, medie- og maktelite av sosialister og kommunister?
Både Westergaard-saken og forsøket på å kvele Frp viser at det norske samfunn nærmer seg en grense hvor det blir relevant å spørre hvor lenge Norge kan kalles et demokrati der toleranse og ytringsfrihet fortsatt gjelder!
Dramatikken den 22/7 vil visst ikke få noen dramatiske følger for kommunevalget. AP får en del sympatistemmer. Fabian Stang gjorde en utmerket jobb som ordfører i hovedstaden, hvilket gjorde godt for Høyre. Og mobbingen av FrP, spesielt fra SV’s og Aftenpostens side, har trolig medført en viss avskalling for partiet. SV har lenge vært på vei mot bunnoteringer, og ser ut til å kunne falle under sperregrensen. SP, Venstre og KrF gjør som de pleier å gjøre: De dupper opp og ned et sted over fire prosent. La oss håpe at Fabian Stang fortsetter som ordfører, og at Høyre og FrP beholder de fleste av sine posisjoner i by og bygd. Det er ellers litt for tidlig å ha noen mening om nedgangen for Kristin Halvorsen og SV vil få følger for regjeringssamarbeidet.
Mange har i årevis tumlet med tanken om en koalisjonsregjering mellom AP og Høyre. Hadde det ikke vært for velgerne, ville dette vært en fristende løsning. Dersom velgerne skulle slumre hen, hvilket det er en viss fare for, vil vi kanskje alle ende opp som sosialdemokrater, ikke formelt, men reelt. Tenk på dette: AP, Høyre, KrF og SP representerer den norske kompromiss- og tilpasningskultur, som pragmatisk vedtar alle store og betydelige langtidsprosjekter som etter hvert vil ramme Norge. Disse vedtakene, som for eksempel det katastrofale vedtaket om innføringen av den nye ekteskapsloven, drukner som oftest i støyen fra partienes krangling om betydningsløse småsaker. Velgerne blir overkjørt i denne prosessen, som har lite og ingenting med demokrati å gjøre. Nå som kjærligheten flyter i gatene, alle skal ta på hverandre og de fleste virrer rundt i ørska, er det fare for at en slik sosialdemokratisk midten-politikk, med AP i førersetet og med Aftenposten som (ikke formelt, men reelt) partiorgan, vil trekke et motvillig Høyre og de borgerlige småpartiene til seg.
Dersom velgerne skulle forbli i ørska og tillate noe slikt å slå rot, vil demokratiet svekkes ytterligere. Derfor er det så viktig at alle velgere som ønsker innsiktsfull og skarp diskusjon om de gode løsningene for å styrke og utvikle Norge og norsk kultur videre, våkner opp og motarbeider midten-politikken i skrift og tale, og gjennom bevisst bruk av stemmeseddelen.
Venstre og KrF ønsker ikke å samarbeide med FrP. Høyre, som har fått litt større kjøttvekt etter 22/7, må nå vokte seg vel for å skyve FrP ut i kulden for å kunne samarbeide med Venstre og KrF. FrP vil nemlig ikke utradere seg selv ved å støtte en Høyre/Venstre/KrF/SP(?)-regjering etter først å ha blitt utstøtt. Den eneste muligheten for regjeringsskifte er at Høyre og FrP går til valg med et løfte til velgerne om at de to ønsker å danne en Høyre/FrP-regjering etter neste stortingsvalg. Venstre, KrF og SP (?) kan tiltre dersom de ønsker å bidra positivt og uten å stille særkrav.
Er det fare på ferde når de folkevalgte ignorerer folkeflertallets vilje, som i innvandringspolitikken? Ja, det er det! Er midten-politikk farlig? Ja, visst er den det! Det er nemlig slik at dersom man ikke har en frisk debatt over hele det politiske spektrum, går samfunnsdebatten mot ensretting og marginalisering. Det vil skape en tiltagende frustrasjon blant grupper som føler seg marginalisert og blant mennesker som føler at deres synspunkter aldri blir hørt. Vi har alle lært leksen om hva en slik utvikling kan føre til.
Startskuddet for årets valgkamp er gått. Den første partilederdebatten fortalte med all tydelighet at dette blir århundrets kjedeligste valgkamp hvor etterkrigstidens mest tafatte borgerlige opposisjon knapt evner å trekke opp ideologiske og prinsipielle skillelinjer. Dermed blir valgkampen primært en mannjevning partiene i mellom om hvem som lover mest penger til diverse gode formål. Høyre vil bruke enda mer penger på lærerne, og Frp ønsker å fremstå som partiet for de eldre, mens mini-partiene V og KrF vil – ja, hva vil de egentlig? Dette er neppe et bidrag til å trekke borgerlige velgere til valgurnene og skape den rekorddeltagelsen som politikerne ønsker seg.
Valgresultatet er uansett gitt på forhånd. Et oppsvulmet og selvtilfreds Arbeiderpartiet vinner valget, til tross for en serie brutte løfter (f.eks. innen eldreomsorg, vei- og jernbanessatsning og Nord-Norge-planer). Ikke bare har Arbeiderpartiet desidert mest penger å rutte med i valgkampen, takket være offentlig støtte og generøse gaver fra fagbevegelsen. Men først og fremst rir partiet på en voldsom sympatibølge etter 22/7, forsterket av medienes – og særlig fjernsynskanalenes – dekning av terroren og den etterfølgende sorgprosessen. Ap, og til og med AUF, har fått en slags helgen- og martyrstatus som er helt enestående i norsk historie. Et motto – uutalt, men særdeles virkningsfullt – hviler over årets valgkamp: Støtt ofrene på Utøya, fordøm terroren og stem Arbeiderpartiet! Selv en oppegående opposisjon ville hatt problemer med å matche noe slikt!
Det er typisk at mens fornyingsminister (?) Rigmor Aasrud ikke har holdt seg for god til å kritiserer borgerligstyrte Oslo kommunes arbeid med sikring av regjeringsbygningene, våger fortsatt ikke opposisjonen så mye som å pirke på Arbeiderpartiets og regjeringens ansvar for den dårlige beredskapen som vitterlig er avdekket. Politiet er forsøkt latterliggjort i mediene. Dette er dypt urettferdig overfor den enkelte politimann og -kvinne som gjorde så godt de kunne for å komme AUFerne til unnsetning på Utøya. Men mangel på utstyr (f.eks. helikopter) og dårlig koordinering, trening og beredskap er selvfølgelig også et politisk ansvar, og på dette punktet har hele regjeringen, men i særlig grad justisminister, forsvarsminister og statsminister, sluppet alt for lett unna. Og – Gud forby! – når våger noen å antyde at den massive muslimske innvandringen og den langt på vei mislykkede integreringspolitikken har skapt motsetninger og frustrasjoner som øker faren for terror fra begge yttergruppene i det tidligere så homogene Norge?
I dette bildet hører også stigmatiseringen og den fullstendige neglisjeringen av det flertall som er sterkt kritisk til innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken. Nå skal det åpenbart legges ytterligere lokk på denne debatten, med den åpenbare fare det medfører for at flere gærninger tyr til terror eller andre fullstendig uakseptable midler. Men det store politikerdrevne prosjektet – det flerkulturelle samfunn – skal fortsette som før, sannsynligvis intensiveres. På det punktet har ikke flertallet av nordmenn noe som helst de skal ha sagt, men de får lov til å velge mellom partier som vil gi mer penger til lærere eller bananer i skolen, eventuelt har den koschligste lederen. Debatt skal vi fortsatt ha, men med enda strammere regler for hva som er politisk korrekt og akseptabelt.
Terroraksjonen på Utøya den 22. juli var først og fremst et angrep på Ap, men venstresiden prøver å vri det til at det var et angrep på Norge, men det var det ikke.
Grunnen til at de vil trekke inn hele Norge er at man da kan fordele det politiske ansvaret for det som skjedde på hele det politiske miljøet. Men det er helt tydelig at de fleste vet hva som er den bakenforliggende årsaken, nemlig den ødeleggende innvandringspolitikken som Ap har ført.
Denne politikken støttes dessverre av alle partier unntatt FrP som har en fornuftig og restriktiv innvandringspolitikk. Og det er jo t.o.m. de som mener at dette ikke hadde skjedd med FrPs innvandringspolitikk.
Et godt eksempel på resultatet av innvandringspolitikken ser vi i Groruddalen i Oslo hvor det bor ca. 130.000 mennesker og andelen ikke-vestlige innvandrere nærmer seg 50 %, men blant de yngste årsklassene er andelen mye høyere, og da vet man jo hvordan det vil gå.
Norske familier opplever nå at det kan være bare 1 eller 2 norske barn i klasser hvor resten er fremmedspråklige, noe som medfører store problemer i undervisningen. I tillegg får man også mange andre problemer i barnehager, borettslag og lignende. Stadig flere norske familier med små barn orker nå ikke mer og flytter ut av Oslo, helst langt unna. Dvs. at mange nordmenn allerede er på flukt i sitt eget land, og tendensen er økende.
Hvis norske velgere lar dette fortsette i 20-30 år til vil det antageligvis være muslimsk flertall i Norge, og vi vet jo at i land hvor muslimene er i flertall blir det etter hvert innført sharialover, og den norske grunnloven vil da havne i søppelkassa. De eneste som kan stoppe denne galskapen er norske velgere.
Men det er jo ikke bare innvandringspolitikken til Ap som er en tragedie, for mesteparten i dette landet er fullstendig skakkjørt. Norske skoler ligger veldig langt nede på lista når det gjelder elevenes prestasjoner, mens Finland ligger helt på topp.
Norsk politi er kraftig underbemannet og får tilført altfor lite resurser, noe vi fikk demonstrert i forbindelse med Utøya-tragedien. Man har ett politihelikopter og en pilot som var på ferie. I Sverige har man 8 politihelikoptere med flere piloter til hvert helikopter. I Groruddalen, hvor det bor 130.000 mennesker, er den eneste politistasjonen stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen!
I tillegg har Norge et veinett som ligger 30-40 år etter land i Vest-Europa og et jernbanesystem som er helt nedslitt. Stoltenbergs galmannsverk, månelandingen på Mongstad, er foreløpig oppe i 6 milliarder kr. Og norske borgeres penger deler han respektløst ut rundt i verden, bl.a. til regnskog i Brasil og Indonesia, til sammen 15-20 milliarder kr pluss mye mer.
Alt dette vil bli 100 % fiasko. Dette er altså et resultat av Aps uvettige politikk. Denne statsministeren er en dårlig leder og veldig langt fra å være oppegående. Ap er en ulykke for landet og den norske befolkningen. Vil virkelig norske borgere ha det slik?
En gal massemorder i klovnedrakt slo til den 22/7. Hans ugjerninger rammet en rekke familier over hele landet, og hele nasjonen føler med dem i deres sorg. Det er mange av oss som venter på at en muslimsk terrororganisasjon skal holde ord og slå til mot Norge. Men at en helsprø nordmann skulle komme dem i forkjøpet var helt uventet. Islamske terrororganisasjoner kjemper mot oss. Det gjorde Breivik også, uansett hvor virkelighetsfjern han enn måtte være. Myndighetenes – og massemedienes gjennomgående reaksjon på ugjerningene er pussig nok å plassere den ensomme ulven på en selsom kristenfundamentalistisk høyrefløy som ikke finnes i Norge, for deretter å iverksette en intens propaganda for å ufarliggjøre de islamistiske strømningene som finnes i Norge. Dermed gjør myndighetene seg like virkelighetsfjerne som massemorderen.
Norge ble ikke overfalt av en fremmed makt den 22. juli. Norge er ikke i krig. Propagandamaskinen Aftenposten (Aften for 27. juli) gjorde sitt ytterste for å plassere massemorderen på en fascistisk fløy i vårt politiske landskap. For å få skikkelig sving på denne historien ble ordføreren i London, Boris Johnson (Alexander Boris de Pfeffel Johnson), påkalt for anledningen. Han minnet oss (over hele førstesiden) om at London og Oslo har stått sammen mot fascisme og ekstremisme siden 1940. Jøss og jøss og jøss, da har vi lært det også! Den fascistiske fløyen i norsk virkelighet eksisterer trolig kun i sjefredaktør Hilde Haugsgjerds sosialistiske hode (hun tilhørte tidligere AKP/m-l). Og hun støttes selvsagt av hver bidige nyhetssending i NRK som har boblet over med tilsvarende svada. Denne svadaen tok sine første tak like etter gudstjenesten i Oslo Domkirke den 24. juli, en gudstjeneste som rørte – og berørte oss alle. Underholdningsprogrammet i TV fra samme dag må ellers være hentet ut kapitlet om psykologisk krigføring i en eller annen beredskapsplan. Et av de utgamle programmene viste eksempelvis tyskernes herjinger i Finnmark under den annen verdenskrig.
Norges statsminister har utført sitt lederskap på en utmerket måte. I så måte kan han sammenlignes med en skipssjef om bord i et marinefartøy som viser fremragende lederskap i en krise – eller krigssituasjon. Ingen spør da hvilket politiske parti skipssjefen tilhører – eller stemmer på. Vi må kunne tro at vi ville sett det samme lederskap og den samme omsorg dersom Fremskrittspartiets Ungdom hadde blitt rammet på den samme bestialske måte som AUF-ungdommene ble det på Utøya. Og vi må kunne tro at Kristin Halvorsen spontant da kunne ha utbrutt: ”I dag er vi alle FpU’ere”. Et tankekors: Den 4. august ble fire unge mennesker, som alle hadde gjennomlevet massemorderens ugjerninger på Utøya, intervjuet i TV. Da ugjerningene tok til trodde to av dem at vårt land stod overfor et ”statskupp”. I Norge? Hva slags indoktrinering får unge mennesker til å tenke en slik tanke?
La oss holde tungen rett i munnen. Mens alle rapporterte overfallsvoldtekter i Oslo (85) gjennom den senere tid er utført av utlendinger, og Oslos befolkning med god grunn skriker på mer politi, forstår vi nå at fra 22/7 skal kjærligheten flyte i gatene, alle skal ta på hverandre og det skal være helt farefritt å omfavne kvinner iført burka og niqab. Dessuten har nye og gamle kulturrelativister bestemt at vi ikke lenger skal snakke om Eurabia (les for eksempel venstresidens tidligere yndling og nå avdøde Oriana Fallacis bøker), representanter for alle religioner skal hvert år samles på Stiklestad for å feire kristningen av Norge og vi skal neglisjere det faktum at ”det flerkulturelle samfunn” er en utopi. Hurra! Det er godt at BBC, CNN og utenlandske aviser gir oss jevnlige frikvarter.
I morgensendingen for 4. august kunne vi høre Erna Solberg fortelle at de holdninger dagens nordmenn har til muslimene er som holdninger til jødene i 1930-årene, slik disse kommer til uttrykk i skrift og tale. Føler hun virkelig at slikt tøv vil få velgerne til å stemme Høyre. Jødene drev ingen terrorvirksomhet på religiøst grunnlag. De levde – og arbeidet på fredelig vis i Norge, slik de gjorde det i resten av Europa, og de sverget til en fredelig og fordragelig rettsorden basert på landets lover. Den omfattet retten til konvertering og assimilering. Negative holdninger til jødene i 1930-årene var, slik de var før og etter, basert på rendyrket rasisme. Muslimene derimot har avlet en serie ytterliggående grupperinger som sverger til hat og terror mot annerledes tenkende på religiøst grunnlag. Deres rettsorden (sharia) er ingen snill og fordragelig rettsorden. De kvinneundertrykkende trekkene ved islamsk kultur er ikke forenlige med et moderne vestlig kvinnesyn. Konvertering og assimilering er forbudt. Det er denne giftige blandingen av fremmedkulturelle elementer som skaper de rådende holdninger overfor muslimer, men ikke rasisme. Nordmenn er nemlig ikke det minste engstelige for å få et litt annet utseende over noen generasjoner. Problemet er at selv om antall muslimer i Norge øker aldri så mye, forblir vi nøyaktig de samme! Hjertesukk: Det eneste som kan modernisere islam er et internt kvinneopprør. Det er ikke helt utenkelig at det kan komme fra Saudi-Arabia. Og et modernisert islam må tillate konvertering og assimilering. Inntil det skjer, bør vi redusere innvandringen av folkegrupper som hverken kan eller vil la seg assimilere i det norske samfunn for å forhindre ytterligere segregering og konflikter.
Mange krefter forsøker i disse dager å trenge Fremskrittspartiet opp i et hjørne. Nå skal, som nevnt, kjærligheten flyte i gatene, og de som mener det samme som jeg mener om fremmedkulturell (muslimsk) innvandring, skal holde kjeft. Det eneste som ønskes tillatt er å rope at vi elsker muslimer hver gang vi stikker hodet opp av sanden.
Den trykkokeren som vi nå ser konturene av er farlig og bør kastes på båten! Fremskrittspartiet trenger ikke angre på noe som er sagt eller gjort. Hold stø kurs. Dersom Fremskrittpartiet skulle visne i viktige spørsmål som innvandringspolitikk, vil flere enn danskene bli bange, og det ville naturligvis gå mot velgerflukt. I en slik situasjon ville også Håvard Narums drøm gå i oppfyllelse (Aftenposten 4. august). Han drømmer der om et sterkt AP og et nesten like sterkt Høyre, med AP for alltid i regjering og med Høyre som et stort og ytterst pålitelig parti i evig opposisjon.
På debattsidene i Aftenposten for den 5. august har Erna Solberg fått inn en lang artikkel. Den inneholder stort sett mer av det samme, dog med en meget viktig passus: Hun lover samarbeid med Fremskrittspartiet før, og forhåpentligvis etter, neste stortingsvalg. Hun må ha sett lyset!
Hvor er det blitt av "mer demokrati", Stoltenberg?
Av Jan Skoland (21. august 2011)
Dersom Stoltenberg mener det han sa på NRK-nyhetene om "mer demokrati", hvordan kan han da sitte og se på at media i dag har innført totalsensur av kritikk av APs innvandrings- og religionspolitikk.
Det er mye som tyder på at APs fremgang på meningsmålingene, delvis kan ha årsak i at media har sensurert bor kritikk av APs religions- og innvandringspolitikk.
Det er fare for at sensuren vil bli henge igjen til over valget, til hensik å gi AP bedre oppslutning til høstens valg. Er dette valgfusk eller noe vi må akseptere?
Dersom Jens Stoltenberg ikke omgående gir en pressemelding om opphevelse av pressesensuren, så kan det gi næring til spekulasjoner om hvor "sensurderektivet" egentlig kom ifra.
Det er helt i orden å bruke "vær varsom-plakaten" rundt ofrene på Utøya. Det er når AP som politisk parti krever samme status som de drepte, at forholdet blir helt feil.
Bør det vurderes om høstens kommunevalg kan utsettes 1 måned?
Er det for mye å forlange et kommunevalg med "fair play"?
Financial Times for 9. august minner om at den gale massemorderen Anders Behring Breivik hevder at hans personlige ”kamp” begynte da NATO gikk til angrep på kristne serbere i 1999 under serbernes krig med muslimske kosovoalbanere. Senere vokste hans frustrasjon til hat og massemord på grunn av den fremmedkulturelle innvandringen til Europa generelt og til Norge spesielt. Vi andre, som stadig befinner oss på et fredelig frustrasjonsnivå, må ha lov til å spørre om katastrofen den 22/7 hadde skjedd dersom Norge hadde holdt en langt mer restriktiv linje hva angår fremmedkulturell innvandring.
I disse spalter har vi advart mot en overhåndtagende innvandring av fremmedkulturelle som hverken kan eller vil assimileres i det norske samfunn, idet dette skaper segregering og – etter hvert – etniske motsetninger. Det som i disse dager skjer i Storbritannia er en god indikasjon på nettopp det. Aftenpostens korrespondent i London – Eirin Hurum – skriver i Aftenposten for 9. august: ”Det finnes lommer av velstand og optimisme i Tottenham, men det hjelper ikke bydelens frustrerte, svarte unge menn”. Og når frustrerte fremmedkulturelle går mot, eller får støtte av, hvite hooligans og kriminelle, får man de voldsomme opptøyene som nå utfolder seg i de fattige bydelene i Tottenham. Politiet holder stand. Foreløpig har det hverken vært etablert borgervern eller vært nødvendig med støtte fra Forsvaret.
Etter 22/7-tragedien har et politisk korrekt Norge bestemt at kjærlighet og omsorg skal råde i gatene, politikerne skal være snille med hverandre og man skal unngå slemme uttalelser om fremmedkulturelle (som trolig også skal bli riktig snille og greie med hverandre og med oss). Vi nekter å bli plassert i denne barnehaven, som etter hvert er overpyntet med AP-lingo og AP-roser, og som til overmål har forledet 11 prosent (?) av velgerne til å skifte standpunkt. Vi vil ikke leve i AP-barnehaven! Vi vil leve i virkeligheten verden! Og den ser ganske annerledes ut!
En av lederskribentene i Aftenposten forslår den 8. august at Siv Jensen skal trekke tilbake og beklage sin tidligere påstand om at Norge snikislamiseres. Siv Jensen har ingenting å trekke tilbake og ingenting å beklage. Hvorvidt Norge snikislamiseres eller rett og slett islamiseres, går de facto ut på det samme.
I Drømmen om det fullkomne samfunn, sidestiller professor Øystein Sørensen fascismen, stalinismen, nazismen og islamismen, – like totalitære, like udemokratiske, like sorterende, like rasistiske, like voldelige, like selvrettferdiggjørende, like sensurerende, like menneskeundertrykkende. Det våre politikere ikke vil forstå er at et flertall i befolkningen ikke ønsker noen av disse ideologiene! I en stor fjernsynsdebatt på TV2, etter at Hallgrim Berg hadde utgitt sin bok ”Amerikabrevet”, ble følgende spørsmål stilt til seerne: ”Er radikal islam en fare for Europa?” Av de seksti tusen som ringte inn svar, svarte 98 prosent JA. Norske regjeringer og massemedia har i mange år representert de resterende 2 prosent av seerne. Det er trolig ikke sannsynlig at seerne av TV2-programmet utgjorde et utvalgt tverrsnitt av befolkningen (gallup), men indikasjonen på folkeviljen er klokkeklar. Den blodigste fornærmelsen kommer når partier og politikere som forfekter flertallets syn kalles populistiske. Hvilke demokratiske prinsipper ligger til grunn for denne nedsettende karakteristikken. Og kan vi da slutte at de nordmenn som stemmer på ”populistiske” partier og politikere da rett og slett er å betrakte som ”white trash”?
I vår har vi sett hvordan Vestens mange håpefulle politikere og massemedia har trodd at oppstanden i de muslimske landene i Nord-Afrika og Midt-Østen vil bringe demokrati og fordragelighet. Og det har ofte blitt presisert at kvinnene tok meget aktivt del i oppstanden. Noen politikere og enkelte TV-stasjoner og aviser var mer forsiktige. I denne nettavisen har vi meget lenge hellet til den overbevisning at islamistene vil råde grunnen til slutt. Den utviklingen vi så i vår (”den arabiske våren”) ga optimistene vind i seilene, blant annet fordi en demokratisk utvikling i Nord-Afrika og Midt-Østen ville kunne gitt positiv næring til islamske befolkningsgrupper i Vesten. Den utvikling vi ser nå burde imidlertid gi alvorlig grunn til bekymring, nettopp fordi den kan gi negativ næring til islamske befolkningsgrupper i Vesten.
Det kriges i Libya og Syria. I Libya står FN/NATO (egentlig en ”Alliance of (de mer enn) Willing”) inn på opprørernes side med støtte fra Den Arabiske Liga. Ligaen har blitt mindre støttende etter hvert som NATO gikk utover sine fullmakter (til å forhindre tap av menneskeliv). Men klovnen sitter fremdeles. I Syria sloss det sittende regime mot egen befolkning. Dette har nå utviklet seg slik at FN og muslimske land som Saudi-Arabia og Tyrkia protesterer. Kongen i Saudi-Arabia protesterer naturligvis av innenrikspolitiske grunner, mens Tyrkia kan finne på noe mer drastisk, til tross for at Syria og Iran er allierte, for å hevde seg som regional stormakt. Det er lite sannsynlig at noen i de ledende klanene i de muslimske landene, som har rik og lang erfaring i å undertrykke egne befolkningsgrupper, protesterer mot klovnen i Libya eller mot regimet i Syria av medfølelse med de opprørske befolkningsgruppene.
Mange i Vesten har sett på utviklingen i Egypt med ekstra håpefulle øyne. Også der demonstrerte kvinnene i første linje, tiljublet av mennene og besunget av den internasjonale presse. I sin glimrende artikkel ”Ruset på frihet” i Morgenbladet 1. – 7. juli, beskriver Åsne Seierstad hvordan hun opplever Egypt. Hun møter blant andre lederen for partiet ”Rettferdighet”, som vi forstår er det mest liberale i Egypt. På Åsne Seierstads spørsmål gjør han det klart at det er vanskelig for kvinner å delta i politikken, siden menn og kvinner ikke kan arbeide i samme rom. Han aksepterer blodhevn som et kulturelt fenomen, og dersom noen i hans landsby så på søsteren hans ville han banke ham opp. Dersom vedkommende skulle gjøre noe som ville bringe skam over familien, ville han drepe ham. Aftenposten (Vibeke Knoop Rachine) rapporterer den 9. august at det ikke ble noen vår for egyptiske kvinner, og at de nå blir jaget tilbake dit de kom fra – eller enda verre. For oss som tror at et kvinneopprør er det eneste som kan modernisere islam, er dette deprimerende lesning. Slik det ser ut i øyeblikket vil Det Muslimske Brorskap og islamistene feste grepet.
Ugjerningene i regjeringskvartalet og på Utøya har gitt Arbeiderpartiet og Kirken anledning til å hensette velgerne i en mental tilstand som vil prege hele kommunevalgkampen. Det meste dreier seg om de grufulle timene i regjeringskvartalet og på Utøya. Ingen sak er for liten eller for stor til å bli behandlet uten referanse til 22/7. Enhver ytring som ikke tjener Arbeiderpartiet er ”upassende”, ”ufølsom” og/eller ”taktløs”. Alle skal være snille og greie, også mot yrkesgrupper som åpenbart tjener på å holde saken varm så lenge som overhodet mulig. Overgangen fra kultur til fremmedkultur skal bejubles. Alle skal med i sorgen og sorgarbeidet!
Oslos meget populære ordfører Fabian Stang (H) har omtalt Anders Behring Breivik som ”gærningen”. Det er rett og slett hva han er, enten han blir erklært gal nok til å bli idømt forvaring på livstid, eller frisk nok til å bli idømt 21 års fengselsstraff med sikring i tillegg.
Vi har sett at venstresiden av rene partipolitiske grunner forsøker å stemple gærningen som kristenfundamentalist eller høyreekstrem. Morgenbladet har utrolig nok forsøkt å gi gærningen en jødisk-kristen overbevisning som utgangspunkt for ugjerningene. Og jammen har den personen som – med rette – tok Morgenbladet i skole forsøkt å gi gærningen en slags SS-profil (lys lugg og blå øyne) med røtter i førkristen mytologi.
Tøv alt sammen!
For meg minner gærningen lite om en terrorist i vanlig forstand, men mer om de ensomme skoleungdommene som i en eller annen form for dyp frustrasjon og virkelighetsfortrengning mister vettet og skyter og dreper medelever.
Valgkampen begynte altså i helgen. I nasjonens nåværende mentale tilstand later det til at forbausende mange politikere av alle kulører driver valgkamp for Arbeiderpartiet. Da Kristin Halvorsen i helgen ble konfrontert med gallupoppgangen for Arbeiderpartiet og gallupnedgangen for SV, svarte hun at det er rart at ikke 100 prosent av velgerne stemmer på Arbeiderpartiet.
Aftenposten startet denne mandagen med et flengende angrep på Høyre (skatter) og på Fremskrittspartiet (Carl I. Hagen hadde ertet avisen og resten av venstresiden på seg ved å minne om at muslimsk terror fremdeles utgjør hovedtrusselen mot Norge og Vesten, og videre hadde vært kritisk til at Politiet setter 100 mann til å etterforske en sak (Utøya), som Hagen oppfatter som på det nærmeste oppklart). Mange vil være enige i at Carl I. Hagens uttalelser er ganske realistiske, selv om de er milevis fra å være politisk korrekte. Venstresiden vil angripe ham uansett hva han sier, hvilket er en kjent problemstilling.
Det alle nordmenn snarest bør begripe, er at Aftenposten er en avis som forfekter venstresidens politikk, og at vi derfor ikke har en eneste riksdekkende papiravis som vil kjempe for at vi skal få en Høyre/FrP-regjering etter neste stortingsvalg!
